Anna Rogneby: Det som ikke passer inn

Hjem /

Anna Rogneby: Det som ikke passer inn

Anna Rogneby vant andreplassen i ANSA Juvenarte 2024. Hva ønsker hun å vise med kunsten sin, hvordan endte hun opp i Nederland og hva drømmer hun om videre?

| Sist oppdatert: | Forfatter: Ingeborg Midtsem-Utengen
Anna Rogneby

Denne artikkelen er basert på et videointervju gjort sommeren 2024 av Dina Dignæs Eikeland og Mikkel Brændsrød Bjørneboe. Se intervjuet.

Mer enn pene bilder

ANSA Juvenarte-vinner Anna Rogneby synes det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som gjorde henne interessert i foto. Foto har fulgt henne så lenge, en intuitiv interesse som har vokst med årene.

— Jeg klarte å kapre til meg et familiekamera da jeg var rundt ti år, og så endte det bare opp med at jeg gikk rundt og tok bilder av blomster og ting jeg synes var fine. Interessen ble bare større og større, og jeg synes det var så gøy å holde på med. Det var ikke noe ytre press på at jeg måtte gjøre det, jeg bare synes det var gøy.

Hun gikk på musikklinjen på videregående, men fant ut at det var foto hun hadde lyst til å gå videre med. Hun søkte også på et program for unge fotografer ved Henie Onstad kunstsenter.

— Det var kanskje det som var avgjørende for at det var foto jeg gikk videre med. For da komme jeg se foto in en mer kunstnerisk setting. At det ikke måtte være bare pent hele tiden, at det kan være mye mer enn bare pene bilder og blomster og sånn, som jeg hadde startet med. Det er noe med å kunne skape noe, fange noe av det man ser og gjøre det evig.

Å fange virkeligheten. Eller?

— Hva synes du er spennende med foto som medium?

— Foto som medium er veldig spennende, fordi man fanger jo virkeligheten samtidig som man tweaker — eller, man gjør jo på en måte noe annet med virkeligheten. Når man tar et bilde, så… man tenker umiddelbart at dette er virkeligheten og sånn er det, men når du ser på et bilde, så ser du jo på virkeligheten på et flatt bilde, du ser jo på en måte på noe annet, egentlig, enn hva du ser på, eller tror du ser på.

Anna synes også at det er spennende med foto og språk.

— Vi bruker ord for å beskrive ting vi ser og for forstå verden rundt oss, og for å forstå en ting, må vi ha et ord for det. Og bilder fungerer jo på en måte på den samme måten. Man ser hva det er for noe. Og ved at man vet hvordan det ser ut eller vet hva det er, så vet man også hva det er for noe. Foto får fram en ekte ting, ofte nesten så ekte som det går an, samtidig som at det kan være ikke ekte i det hele tatt. Det varierer så veldig, akkurat det.

Anna Rogneby

Hun synes også det er interessant med bildebruk i media sammenlignet med det som ses på som kunst.

— Så kan vi spørre oss, hvorfor er det det? For det er ikke alltid nødvendigvis klart, det heller.

Veien til Haag

— Hvordan endte du opp med å studere i Haag?

— Ja, jeg søkte på veldig mange skoler, egentlig. I hvert fall med tanke på at en søknadsprosess til et kunststudium er veldig komplisert. Så jeg brukte jo veldig, veldig mye tid på det. Jeg søkte på fem skoler i England, jeg søkte i Göteborg, og jeg søkte på to, nei tre skoler i Nederland, faktisk. Og valget falt på de skolene fordi jeg visste jeg ville studere ved et kunstakademi som hadde en fotolinje. Det kan man ikke gjøre i Norge.

Anna ville gjerne ta en grad på engelsk, men det var kun Storbritannia, Sverige og Nederland som hadde kunstakademier med fotolinje og fag på engelsk. I andre land ville studiene vært på landets eget språk, og hun hadde ikke kommet inn uten å ta et år med språkstudier først.

— Jeg kom inn på en skole i London og var ganske klar til å starte der. Jeg gledet meg til det og syntes det var stas, men så sjekket jeg litt sånn i siste liten hvor mye det egentlig ville koste. Og etter Brexit var jo det helt ekstremt mye. Det ble helt utelukket, og da var det egentlig Nederland jeg satt igjen med.

Hun hadde kommet inn på en skole i Rotterdam og sto på venteliste i Haag.

— To dager før jeg flyttet til Nederland for å begynne på skolen i Rotterdam, fikk jeg plass på skolen i Haag. Da takket jeg nei til Rotterdam og begynte i Haag i stedet.

Internasjonale Nederland

— Hva var det beste med å bo i Haag?

— Jeg tror det beste med å studere i Haag eller Nederland er at det er så internasjonalt. Man blir kjent med folk fra hele verden. Og det er et åpent folk, et nytenkende folk, og så koselige byer. Det er også veldig lett som nordmann å komme til Nederland. Jeg kan se for meg at kan være mye mer krevende å dra til andre land, både på grunn av språk, men også på grunn av kultur. Men kulturen i Nederland er relativt lik norsk kultur. Og også språket … jeg skammer meg jo over det, men jeg kan jo ikke ett ord nederlandsk. Jeg snakker jo bare engelsk, for det gjør alle. Alle kan engelsk, som gjør det til et veldig greit sted å studere. Fordi man kan faktisk få fokusert på studier og ikke bare på alt det eksterne.

— Det er også masse folk som er interessert i akkurat det samme. Man finner seg folk man kan skravle om alt mulig rart med, smiler hun.

— Hvordan var studentmiljøet i Haag?

— Jeg synes det er et fint sosialt miljø. Og masse, masse spennende mennesker som jeg aldri ville møtt om jeg ikke hadde vært der. Jeg hadde ikke hatt kjangs i havet til å møte så mange rare, hyggelige og spesielle folk. Flinke folk, ikke minst!

Anna forteller at noe av det som gjør det så gøy å studere i Haag, er at man kan la seg inspirere av hverandre, og at studiene ikke oppleves som noen konkurranse. Studentene støtter hverandre gir hverandre gode tilbakemeldinger på verkene.

Det hun har savnet litt, er studentforeninger.

— Man må ta initiativ til alle sånne ting selv. Men folk er superengasjerte og tar initiativ, så det blir satt opp masse gøye ting også.

Oppmerksomhet til det hverdagslige

— Kan du fortelle oss litt mer om fotoserien «The Corner of a Circle» som du vant ANSA Juvenartes andrepris med?

— Fotoserien «The Corner of a Circle» er en samling av masse bilder av ting som på en måte er litt ødelagt eller rart plassert, eller… ja, ting som egentlig ikke passer helt inn. Men samtidig synes jeg de passer inn likevel.

Ifølge henne selv er de bare en haug observasjoner hun har gjort når hun har gått rundt omkring i hverdagen. Hun har plukket dem opp, sier hun, litt som at hun har gått rundt og fisket etter ting.

Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby

— Det er egentlig på en måte et slags portrett av oss mennesker også, for det er bare ting som vi har etterlatt eller prøvd å reparere. På et eller annet vis er det også en medfølelse overfor elementene vi omgir oss med.

Navnet «The Corner of a Circle» viser til en umulig ting. Man finner aldri et hjørne i en sirkel.

— Og disse elementene passer ikke helt inn, men de passer samtidig litt inn, og så er det litt som at de søker etter å finne sin plass, og søker etter å være sånn de skal være. Disse hverdagslige tingene som det på en måte ikke er «verdt» at vi ser på. Eller, vi skal på en måte ikke legge så mye merke til dem eller gi dem så mye oppmerksomhet. Så det jeg synes er spennende, er å gi masse oppmerksomhet til ting som ikke er «verdt» oppmerksomheten vår.

Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby

Den åpne veien

— Hva er planene dine fremover?

— Planene fremover er på en måte uklare, samtidig som at de er veldig klare. Det kommende året har jeg siste året mitt på bachelorgraden, så da skal jeg jobbe frem mot graduation, frem mot en utstilling som vi har på skolen. Og det er egentlig så langt planen går, ler hun.

— Det er det eneste jeg har rukket å tenke frem til. Og så er jeg egentlig bare spent på hva som skjer etter det, for jeg har ikke helt koll på hva det vil bli.

Anna har noen vage ideer og er åpen for ulike ting. Hun kunne tenke seg å prøve å jobbe litt, kanskje som frilanser, eller å ta på seg noen oppdrag og jobbe litt med egne prosjekter på siden.

— Men jeg kunne også tenke meg å ta et årsstudium i sosiologi eller filosofi, eller å studere grafisk design, ler hun. — Jeg har også en liten plan om å starte et foto- og videoproduksjonsselskap med en kompis. Så det er litt vagt hva jeg vil gjøre når jeg er ferdig med å studere.

Hun smiler.

— Men kanskje jeg har funnet ut av det om et år!

Se videointervjuet

Vinnerintervju sommeren 2024. (Intervju: Dina Dignæs Eikeland. Foto: Mikkel Brændsrød Bjørneboe)

Les også

Fotostudier

Å studere foto i utlandet åpner en verden av muligheter som strekker seg langt utover det tekniske. Det er en reise der du får utforske nye stilarter, dykke ned i ulike kulturer, og utfordre ditt eget perspektiv på verden. Det handler ikke bare om å lære å bruke et kamera, men om å se verden gjennom et nytt objektiv – både bokstavelig og metaforisk.

Dame som sitter og ser på maleri i et museum

Kunst- og designstudier

Vil du studere kunst eller design i utlandet? Rundt 400 norske studenter tar kunst og designutdanning i utlandet. Det er flest som studerer dette i Nederland, Italia, Australia og Storbritannia.

Banner Juvenarte med person ved bord

Vil du lese mer om Juvenarte?

Besøk ANSA Juvenarte for å lære mer om mønstringen og se tidligere vinnere!

Henrik Nordahl: Fra kast til kunst

Hjem /

Henrik Nordahl: Fra kast til kunst

Henrik Nordahl vant førsteplassen i ANSA Juvenarte 2024. Les vinnerintervjuet hvor han forteller om hva som driver ham, hvordan han endte opp på kunstutdanning i New York og hvordan kunsten hans blir til.

| Sist oppdatert: | Forfatter: Ingeborg Midtsem-Utengen
Henrik Nordahl

Denne artikkelen er basert på et videointervju gjort sommeren 2024 av Dina Dignæs Eikeland og Mikkel Brændsrød Bjørneboe. Se intervjuet.

En barndom med tegning

— Jeg vokste opp med en far som driver med grafisk design. Jeg har vært omringet av det siden jeg var bitteliten. Jeg vil vel si at faren min har vært den største påvirkningen mot å drive med kunst. Han har alltid vært utrolig sjenerøs, jeg har alltid fått veldig mye støtte hjemmefra, både fra moren og faren min. De har alltid pushet meg og det var alltid tegnesaker tilgjengelig hvis vi for eksempel var på restaurant, forteller Henrik Nordahl, vinneren av førsteplassen i ANSA Juvenarte 2024.

Henrik Nordahl

— Da stikker jeg!

Henrik tok en bachelor i grafisk design ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO). Han trivdes veldig godt, men merket etter hvert at han begynte å bevege seg mot mer kunstneriske prosjekter. Han bestemte seg for å søke på en mastergrad.

— Litt sånn på slump googlet jeg noe sånt som «world’s best art school», forteller han lattermildt.

— Da dukket både Royal College of Art i London opp, og Parsons i New York, så jeg søkte på de to. Da gikk det med noen måneder til å vente i spenning, og så fikk jeg svar fra Parsons. Da var det plutselig sånn: «Ja, da stikker jeg til New York!»

Hvordan var det å studere i New York?

— Det var et massivt kultursjokk. Det er en veldig hektisk by, med veldig hektisk hverdag og hardt kjør. Men det var også veldig inspirerende å plutselig bli plassert der helt alene i dette kaoset av trafikk og mennesker og inntrykk og lukter og tempo.

Henrik visste at han bare skulle være der i to år, så han bestemte seg for å gjøre mest mulig ut av oppholdet og unngå distraksjoner. Derfor oppholdt han seg stort sett på skolen.

— Jeg våknet, dro på skolen, var der til sent på natta, dro hjem og sov, kom tilbake. De to årene var jeg mest bare i atelieret, egentlig, og sammen med medstudentene mine.

Apropos medstudentene, hva slo deg mest ved studiemiljøet på Parsons?

— Jeg ble slått av hvor utrolig ambisiøse folk var. Jeg gikk jo i klasse med folk fra overalt i verden. Jeg kom dit, ganske naiv og blåøyd, og innså hvor heldig jeg har vært som har hatt så støttende foreldre og muligheter for å bruke atelieret. Mange av dem jeg gikk i klasse med hadde kanskje rømt fra familien sin som ikke støttet valget deres, og hadde ikke mye å rutte med, men var fortsatt bare så dedikert til kunst. Den dedikasjonen var veldig, veldig inspirerende.

Kunstscenen i USAs største by

— Kunstscenen i New York var kjempeinspirerende. Det var første gang jeg eksponerte meg intenst for kunst. Det er så mange gallerier der at du ikke rekker å dra på alle før utstillingene er blitt byttet ut. Så torsdager, fredager og lørdager gikk med til at jeg og klassekameratene mine kjøpte en sixpack og gikk fra galleri til galleri og så på kunst. Det er jo noen vanvittige gallerier der som stiller ut veldig anerkjente kunstnere, som var så utrolig inspirerende.

Han trekker frem Dia Beacon, som ligger et par timer utenfor New York. Der finner man de virkelig store kunsternavnene.

Var det noe ved New York som skuffet deg?

— Jeg vil ikke si at jeg var skuffet, men jeg var kanskje overrasket over at jeg ikke ble mer tatt av den mindre kunstscenen der. Det er jo avhengig av hvilket miljø du er i og hvor du beveger deg, men det var ikke så ofte jeg ble grepet av det som foregikk i de litt mindre galleriene. Det står i kontrast til å komme hjem til Norge nå.

Sammenlignet med den mindre kunstscenen i New York, synes Henrik det er mye mer spennende ting som skjer på kunstscenene i Skandinavia eller Europa.

— Det har sikkert noe med å gjøre hvilke støtteordninger som finnes her og sikkerhetsnettet som vi har på plass her til lands. Det gjør at du ikke nødvendigvis trenger å fokusere på å lage kunst som selger, men det fikk jeg inntrykk av at var viktig i New York. Det er liksom kapitalismens hovedsete, og folk må jobbe veldig hardt for å greie seg. Mange må ha flere jobber, og da skjønner jeg at det er mye fokus på å lage kunst som omsetter.

Å senke tempoet gjennom kunsten

Hvilke tanker gjør du deg om eget kunstnerskap og materialbruk?

— Jeg er veldig opptatt av materialer. Mitt hovedfokus er materialer som vi i forbrukersamfunnet kaster fra oss. Jeg samler på ting fra containere, ting jeg finner på gata og ting vi omgir oss med til daglig, men som vi ikke forholder oss så veldig til eller tenker så mye over. Som samfunn lever vi jo i et veldig hurtig tempo, og det er lett å overse det vi omringer oss med. Jeg har lyst til å senke det tempoet litt gjennom kunsten min.

Hvordan var prosessen med å lage kunstverkene du vant ANSA Juvenartes førstepris med?

— Alt er egentlig litt tilfeldig. Jeg lar meg mest fascinere av tingene vi omgir oss med – infrastruktur, byggeplasser og hvilke materialer vi bruker. I New York kom jeg tilfeldigvis over en container utenfor en byggeplass som var full av papirruller som brukes til å skjøte sammen gipsvegger. Det er en veldig kraftig, allsidig type papir som tåler mye. Jeg syntes det var for fint til å bare bli kastet, så jeg tok med rullene inn i studioet mitt uten noen idé eller tanke om hva jeg skulle gjøre med dem. Men jeg liker å ta med materialene og bare ha dem i bakgrunnen.

Henrik Nordahl jobber med kunstverk
Foto: Henrik Nordahl
Henrik Nordahl skriver i en bok
Foto: Henrik Nordahl

Han forteller at han kan gå forbi funnene og titte på dem av og til. Noen ganger dukker det opp en idé, eller så kan det gå lang tid før han tenker på dem igjen. Men så, plutselig, kan han møte en person, kanskje en håndverker, som har jobbet med materialet og som kan fortelle om egenskapene, og så påvirker det prosessen videre.

Henrik Nordahl foran verkene Gjallarhorn og Frequencies

En dag satt han lenge med papiret og tenkte på hva han skulle gjøre med det.

— Jeg prøvde mye forskjellig. Jeg prøvde å farge det på ulike måter. Men ut av ren kjedsomhet … det er morsomt, for ut av kjedsomhet dukker det opp så mye. Jeg bare satt der med den rullen, og så tok jeg tak i sentrum av den og dro den ut som et teleskop. Det endret utseendet på den fullstendig. Plutselig hadde dette utrolig intetsigende, «kjedelige» objektet, bare en hvit papirrull, plutselig blitt til noe tredimensjonalt som lignet på noe. Det lignet på et horn eller en konkylie. Assosiasjonen til et byggemateriale ble helt endret, og det ble noe mer organisk.

Sommeren 2024 hadde du din første separatutstilling ved Trygve Lie galleri i New York. Hvordan inngikk verkene du stilte ut der i din eksperimentering med gjenbruksmaterialer?

— Det jeg stilte ut på Trygve Lie begynte egentlig helt i starten av oppholdet mitt i New York. Jeg hadde funnet disse rullene og eksperimenterte med ulike måter jeg kunne bruke dem på. Og på grunn av litt lite plass i studioet mitt på skolen, brukte jeg takterrassen der jeg bodde, for der var det bedre plass. Jeg var mye oppe der og jobbet, og eksperimenterte med å farge rullene.

Henrik la rullene i bøtter med fargepigmenter og lot dem ligge ute på taket i flere dager. Det regnet på dem, de tørket, og fargen trakk inn i rullene.

Papirruller i maling
Foto: Henrik Nordahl
Papirrull i maling
Foto: Henrik Nordahl

— Da jeg rullet dem ut, avslørte de hvordan fuktigheten hadde trukket inn i papiret og hvordan fargen smittet innover i lagene så det ble et rytmisk mønster, og det syntes jeg var fascinerende — det å kunne visualisere tiden og samspillet med omgivelsene våre, med vær og vind og fuktighet.

Henrik Nordahl kunst i New York
Foto: Henrik Nordahl

Av det fargede papiret lagde han minimalistiske motiver av en horisont. Himmel og hav dannet av remser av papir i ulike farger. I ettertid tror han verkets utvikling stammet fra en lengsel etter noe han ikke fikk i New York.

— Altså, i New York er du bare omringet av bygninger, du kan ikke se noen horisont. Du kan ikke se lenger enn til nabobygget. Og det å komme fra Norge hvor vi er så tett på naturen hele tiden, og havet, lengtet jeg etter det. Det å bare kunne se langt ut og la tankene vandre.

When the Day is Done, Henrik Nordahl
Foto: Henrik Nordahl
When the Day is Done
Foto: Henrik Nordahl

Tilbake i Norge

— Det er veldig deilig å være hjemme igjen, jeg må innrømme det. Igjen, USA er et tøft land å leve i. Det ikke like rigget for å kunne drive med kunst, og det er tøft å holde på med det der. Her hjemme har vi utrolig mange muligheter for å søke støtte og midler til å kunne drive med det du elsker. Så det kjenner jeg på her – det å komme hjem har vært en utrolig frigjørende følelse for å kunne jobbe med kunst.

Likevel sier Henrik at han savnet et nettverk i Norge. Et kunstmiljø.

— Jeg studerte ikke med dem som har studert her. Så det var litt arbeid, det å prøve å komme seg inn i det norske kunstmiljøet. Jeg var jo også kjemperedd for å komme hjem og ikke ha noen ting å gjøre. At det bare kom til å stagnere fullstendig. Men siden jeg kom hjem har jeg vært mer opptatt enn jeg noen gang har vært.

Har du noen nye prosjekter på gang?

— Det har dukket opp noen spennende prosjekter som jeg ikke kan si for mye om, for de er ikke helt spikret ennå. Men det kan hende det blir en soloutstilling i Oslo i 2025, som hadde vært helt fantastisk.

— Det er en annen mulighet for at jeg og noen venner kan starte et kulturhus ute i Lørenskog. Vi har et intervju med dem som har utlyst dette stedet neste uke, faktisk, så det hadde vært så fantastisk om det lot seg gjøre. Da kan vi virkelig få realisert alle de prosjektene vi har drømt om, som musikkfestivaler og kulturfestivaler.

Siden vi snakket med Henrik sommeren 2024 har han fått bekreftet at det både blir separatutstilling i 2025 og kulturhus i Lørenskog.

I april 2025 stiller han ut hos Tad Galleri på Skøyen i Oslo. Der skal han stille ut en ny skulpturserie som videreutvikler arbeidet han gjorde under masteren i New York og som han deltok i ANSA Juvenarte med.

Kulturhuset i Lørenskog vil være på Hammer Prestegård. Henrik og 15 av hans venner, med jobber innenfor blant annet kunst, musikk, teater og film, har slått seg sammen om å forvandle stedet til et samlingssted for kulturutøvelse.

Følg Henrik på Instagram: @nordahl.works

Se videointervjuet

Vinnerintervju sommeren 2024. (Intervju: Dina Dignæs Eikeland. Foto: Mikkel Brændsrød Bjørneboe)

Les også

Dame som sitter og ser på maleri i et museum

Kunst- og designstudier

Vil du studere kunst eller design i utlandet? Rundt 400 norske studenter tar kunst og designutdanning i utlandet. Det er flest som studerer dette i Nederland, Italia, Australia og Storbritannia.

Banner Juvenarte med person ved bord

Vil du lese mer om Juvenarte?

Besøk ANSA Juvenarte for å lære mer om mønstringen og se tidligere vinnere!

Juvenarte 2024: Årets vinnere

Hjem /

Juvenarte 2024: Årets vinnere

Årets fagjury har valgt to vinnere av Juvenarte 2024: Henrik Nordahl vinner førsteprisen og Anna Rogneby andreprisen. Se kunstverkene og les om hvorfor disse ble juryens favoritter!

| Sist oppdatert: | Forfatter: ANSA
Henrik Nordahl og Anna Rogneby er vinnerne av ANSA Juvenarte 2024

Det var rekordhøy deltagelse i ANSA Juvenarte 2024. Vi fikk inn 26 bidrag fra nåværende og tidligere kunst- og designstudenter i utlandet.

Vi har nå gleden av å kunngjøre at fagjuryen har valgt sine to favoritter i årets mønstring: Førsteprisen går til Henrik Nordahl og andreprisen går til Anna Rogneby. De vinner hvert sitt kunstnerstipend på henholdsvis kr 20 000 og kr 10 000!

Henrik Nordahl

Henrik Nordahl

Vinner av førsteprisen på kr 20 000

Henrik Nordahl har en master i Fine Arts fra Parsons School of Design i New York. Han deltar med et skulpturprosjekt med papir som hovedmateriale.

Et tilfeldig funn

– Prosjektet jeg søker med har sitt utspring fra undersøkelser jeg jobbet med under masteren min i New York og tar utgangspunkt i en eske med papirruller jeg fant i en container, forklarer Nordahl i beskrivelsen av verket.

– Papirrullene brukes konvensjonelt i konstruksjon som skjøt for gipsvegger. Deres utseende er i utgangspunktet intetsigende – helt vanlige ruller med hvitt papir som enkeltvis ikke ville tiltrukket min oppmerksomhet, men slik jeg fant dem samlet i flertall inviterte de til forestillinger om sammenstilling og konstruksjon.

Gjallarhorn Henrik Nordahl

– Jeg eksperimenterte meg frem til en metode for å gi form til rullene ved å trekke ut midten som et teleskop. Jeg ble fascinert av hvordan dette fullstendig endret rullens utseende og lignet mer noe man ville funnet i naturen: et horn, en konkylie, et frø eller en spire av et slag. Formen var gjenkjennbar, men likevel tvetydig.

Samarbeid med materialet

– Teknikkene og behandlingsmetodene jeg har brukt til å utforme skulpturene er et resultat av hva jeg anser som et samarbeid med materialet. I håndteringen av papirrullene prøver jeg å ‘lytte’ til materialet og dens responsivitet til ulike forhold jeg utsetter det for.

– I starten eksperimenterte jeg med måter å farge papiret på med ulike fargepigmenter, men dette føltes påtvunget og “unaturlig”. Hvordan kunne jeg endre utseende på papiret basert på dens iboende egenskaper?

Frequencies Henrik Nordahl

Nordahl brukte en vinkelsliper til å kutte i rullene mens de var sammenrullet for å se hva som ville skje når han trakk dem ut.

– Dette gav dem et helt nytt utseende, som et slangeskinn. Jeg lot samtidig merke til at der jeg hadde kuttet hadde papiret blitt svidd. Dette ledet meg til å bruke en gassbrenner til å ‘farge’ rullene. Jeg fortsatte å utvikle disse teknikkene til et formspråk som henter inspirasjon fra strukturer man finner i naturen: konseptet av å repetere én form i ulike konstellasjoner med avvik som generer en organisk arkitektur, på lik linje med de mest fundamentale byggesteinene i universet: atomer.

Natur mot sivilisasjon

Nordahl forklarer at skulpturene er et forsøk på å viske ut grensene mellom forhistoriske systemer og moderne form:

– Et visuelt tidsregister som samtidig er fortid, nåtid og fremtid, og tilbyr et skeivt blikk på vårt forhold til naturen. Min fascinasjon for materialer har ledet meg til å utforske konsepter rundt «livlighet» i materialer. Jeg undersøker de tingene som blir forkastet som resultat av vårt materielle forbruk, og stiller spørsmål ved om deres historier og “minner” er innebygd i selve deres materialitet. Jeg gjenbruker og rekontekstualiserer materialene med en tilnærming til filosofiske spørsmål om menneskets tilstand og vårt forhold til naturen. Hvilke historiske narrativer har spilt en rolle for å sette naturen/»det ville» opp mot sivilisasjon/»det sofistikerte»?

Frequencies Henrik Nordahl
(Foto: Henrik Nordahl)
Frequencies Henrik Nordahl
(Foto: Henrik Nordahl)
Vessel Henrik Nordahl
(Foto: Henrik Nordahl)

Dette sier juryen om Henriks bidrag

– Henrik Nordahl har imponert juryen med sine taktile skulpturer. Både utførelsen,
presentasjonen og refleksjonene er gode, og viser både modenhet og profesjonalitet. Henrik legger vekt på den kreative prosessen bak det ferdige verket, og viser at et uedelt og skjørt materiale som papir kan transformeres til en elegant kunstgjenstand. Henriks skulpturer spiller på assosiasjoner til den organiske verdenen, og leker med kontraster mellom det tøyelige på den ene siden, og det motstandsdyktige på den andre.

Anna Rogneby

Anna Rogneby

Vinner av andreprisen på kr 10 000

Anna Rogneby er en 22 år gammel fotograf fra Toten. Hun bor for tiden i Nederland hvor hun studerer fotografi ved Royal Academy of Art i Haag. Tidligere har hun studert kunstfotografi ved Norsk Fotofagskole, samt deltatt på mentorprogrammet «Unge Fotografer» ved Henie Onstad Kunstsenter. Hun deltar med fotografisamlingen The Corner of a Circle, en samling av (til nå) 40 fotografier.

Kunsten i det hverdagslige

– Gjennom mine fotografier ønsker jeg å gi oversette og såkalte uviktige elementer vi omgir oss med i hverdagen ekstra oppmerksomhet, forklarer Rogneby i sin beskrivelse.

– Jeg arbeider mye med observasjon, både av de fysiske omgivelsene jeg befinner meg i, men også av mennesker og deres væremåter, bevegelser og ikke-verbal kommunikasjon. Jeg ønsker at bildene mine skal være noe man kan hvile blikket på, men hvor man likevel kjenner litt motstand. Gjennom å koble det jeg observerer med mine egne erfaringer og følelsesliv svermer prosjektene mine rundt tematikker som relaterer til mentale stadier kombinert med samfunnsstruktur.

Anna Rogneby

The Corner of a Circle

By looking at everyday objects, on the border within and beyond their expected appearance or context, I examine the boundaries between familiarity and displacement. We are always trying to understand our surroundings, searching for a way to make sense, and to find our place. Shaped by humans who are trying to sort things out are all these elements left behind. It is as if they, too, are searching to find their place, looking for a corner in a circle.

Anna Rogneby

The project is rooted in the fundamental elements of photography: stopping time, depicting something for you to observe it more closely. To not only recognize but to see, to perceive these slightly out of place elements.

Anna Rogneby

By using the camera as a tool for seeing, it serves as both a means to connect with the surroundings but also a device that distances, alienates, and transforms the world into a flat representation, once again taking it out of place. On the other hand, to represent something is a way we human order things to make sense of the world. It becomes a way of giving care, and is one way to give it a place.

Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby

Dette sier juryen om Annas bidrag

– Anna overbeviser med sitt presise kunstneriske blikk. Hun har et øye for detaljer, ser poesien i det enkle, og bruker uperfekte og tilsynelatende banale hverdagslige gjenstander til å skape vakre komposisjoner.

Les mer om Juvenarte

Banner Juvenarte med person ved bord

Vil du lese mer om Juvenarte?

Besøk ANSA Juvenarte for å lære mer om mønstringen og se tidligere vinnere!

Juvenarte 2024: Møt årets deltakere

Hjem /

Juvenarte 2024: Møt årets deltakere

ANSA Juvenarte 2024 fikk inn rekordmange bidrag fra norske kunst- og designstudenter i utlandet. Bli kjent med årets deltakere og utforsk bidragene før vinnerne kåres!

| Sist oppdatert: | Forfatter: ANSA
Person ved et trommesett

ANSA Juvenarte er en årlig, digital kulturmønstring og kunstpris for nåværende eller tidligere norske kunst- og designstudenter i utlandet. Den 23. februar kårer en fagjury bestående av etablerte norske kunstnere vinnere av en første- og andrepris. Vinnerne mottar et kunstnerstipend på henholdsvis 20 000 og 10 000 kroner!

Gjennom Juvenarte får nye, norske kunstnere og designere et sosialt og profesjonelt fellesskap og en digital utstillingsplattform for et norsk publikum. Vårt mål er at deltakelse i Juvenarte skal gi en skikkelig kickstart på kunstnerkarrieren!

Les også:

Ny rekord i årets Juvenarte

Juvenarte 2024 fikk inn hele 26 bidrag, noe som er ny rekord! Vi venter spent på juryens avgjørelse, men i mellomtiden kan du bli bedre kjent med årets deltakere og lese om alle de flotte bidragene. Klikk på et portrett for å lese om deltakeren hos ANSA Juvenarte!

Deltakere i ANSA Juvenarte 2024

Sigrid Sand Angelsen

Sigrid Sand Angelsen

Utøvende samtidsmusikk

Anne Marte Aure

Anne Marte Aure

Arkitektur

Hermod Ringset Bentsen

Hermod Ringset Bentsen

Komposisjon

Kasparas Brazovskis

Kasparas Brazovskis

Billedkunst

Ingrid Falk-Pedersen

Ingrid Falk-Pedersen

Installasjon

Adele Finsrud

Adele Finsrud

Motedesign

Agnes Enger Guttormsgaard

Agnes Enger Guttormsgaard

Tegneserie

Ollie Hermansson

Ollie Hermansson

Performance

Pia Høie Holgersen

Pia Høie Holgersen

Grafisk design

Katinka Adelen Holt

Katinka Adelen Holt

Kortfilm/animasjon

Cora Hovet

Cora Hovet

Dokumentar

Anisha Kahn

Anisha Khan

Grafisk design

Karsten Krogh-Hansen

Karsten Krogh-Hansen

Billedkunst

Erlend Peder Kvam

Erlend Peder Kvam

Tegneserie

Ingeborg Kolstad

Ingeborg Kolstad

Koreografi

Karsten Larsen

Karsten Larsen

Installasjon

Madelen Isa Lindgren

Madelen Isa Lindgren

Skulptur

Magnus Austad Løkken

Magnus Austad Løkken

Komposisjon

Henrik Nordahl

Henrik Nordahl

Skulptur

Anna Rogneby

Anna Rogneby

Fotografi

Hannah Røsholt Siger

Hannah Røsholt Siger

Komposisjon

Ingvill Statle Skjørten

Ingvill Statle Skjørten

Utøvende samtidsmusikk

Solveig Skogdal

Solveig Skogdahl

Utøvende klassisk musikk

Petter Skurdal

Petter Skurdal

Koreografi og utøvende dans

Maria Riise Vinje

Maria Riise Vinje

Fotografi

Sunniva Wyller

Synniva Wyller

Billedkunst

Banner Juvenarte med person ved bord

Vil du lese mer om Juvenarte?

Besøk ANSA Juvenarte for å lære mer om mønstringen og se tidligere vinnere!

Vinn kunstnerstipend med ANSA Juvenarte

Hjem /

Vinn kunstnerstipend med ANSA Juvenarte

De unge kunstnerne Tobi Pfeil, Anna Berg og Idunn Feyling har alle studert kunstfag i utlandet og vunnet ANSA Juvenarte. Hvordan har det formet dem som kunstnere?

| Sist oppdatert: | Forfatter: ANSA
Fra stykket Abrasjon II (2021). Nhi Phuong Do og Gina Bordini på fiolin, Nick Burkel på cello og Audun Klaveness på bratsj.

ANSA Juvenarte er en årlig, digital kulturmønstring og kunstpris. Mønstringen er for nåværende eller tidligere norske kunstfagstudenter i utlandet. Juvenartes ambisjon er å skape et sosialt og profesjonelt fellesskap for norske utenlandsstudenter innen utøvende kunstfag.

En jury bestående av etablerte norske kunstnere plukker ut vinnere av en første- og andrepris. Vinnerne mottar et kunstnerstipend på henholdsvis 20 000 og 10 000 kroner.

Vil du bli Juvenartes neste vinner?

Påmeldingen til ANSA Juvenarte 2025 er åpen frem til 24. november 2024!

Komponistene Tobi Pfeil og Anna Berg og produktdesigner Idunn Feyling er ANSA Juvenartes kunstprisvinnere og stipendiater for 2022 og 2023.

Unike sammensetninger av valg og tilfeldigheter førte de tre ANSA-stipendiatene på helt ulike veier. Tobi vant førsteprisen i 2022 og studerte ved tre ulike studiesteder i Danmark, Sveits og Tyskland.

Idunn, som vant førsteprisen i 2023, tok en bachelorgrad i Nederland etter et forberedelseskurs i produktdesign i London. Anna, som vant andreprisen i 2023, tok et utvekslingsår i Paris under mastergraden ved Musikkhøgskolen i Oslo.

Hvordan har utenlandsstudiene formet dem som kunstnere, og hva har deltagelsen i ANSA Juvenarte hatt å si for veien videre?

Nye impulser utenfor Norge

Tobi forteller at valget om å studere ved Rytmisk musikkonservatorium i København var ganske tilfeldig. Det skulle vise seg å lede ham ut på en kunstnerisk sti som han ikke hadde funnet i Norge.

– Når man spiller gitar, som meg, søker man gjerne på flere forskjellige studiesteder på grunn av tøff konkurranse om å komme inn. Jeg søkte meg inn på jazz i både Trondheim, Oslo, Bergen og København. Da jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn ved to av stedene, Bergen og København, tenkte jeg at jeg var klar for litt eventyr. Det var egentlig ikke en så vanskelig avgjørelse å ta.

I København tilbragte Tobi så godt som alle våketimer på skolen.

– Det var veldig gode fasiliteter på skolen i København. Undervisningen var egentlig ikke det viktigste. Det morsomste og mest lærerike var å henge der og spille hele dagen, sier han.

Tobi Pfeil i blå jakke
Komponist Tobi Pfeil vant ANSA Juvenartes førstepris i 2022. (Foto: Claudia Cox)

Den unike stilen

Det var oppdagelsen av den unike stilen til den danske komponisten og professoren Simon Steen Andersen som peilet ham inn mot komponistyrket og mot komposisjonsstudier i Sveits.

– Da jeg så en oppsetning av musikkteaterstykket «Buenos Aires» i København, gikk det et lys opp for meg. Jeg visste ikke at man kunne komponere på den måten. Det var et veldig kreativt arbeid med vokalister som gjorde masse rare ting med stemmene sine og med maskiner. Det var et teaterstykke som hadde samtidsmusikken som utgangspunkt og som grovmateriale.

Etter ett år i Sveits hadde møtet med Simons kreative univers gitt Tobi lyst til å utforske enda mer de mulighetene som ligger i møtet mellom musikkteater og elektronisk musikk. Han søkte seg inn på en master i multimediakomposisjon ved Hochschule für Musik und Theater i Hamburg.

– Multimediakomposisjon eksisterer ikke som et begrep i Norge. I utgangspunktet er det snakk om en komposisjon som har sin forankring i den skrevne kunstmusikken. Men i motsetning til vanlige musikkomposisjoner, åpnet multimediakomposisjon for å inkorporere både video, tekst og performance i stykkene. Man tar i bruk verktøykassa til en komponist – for eksempel skriver man partiturer – men man arbeider med flere sanser enn bare det auditive.

Fra "Afterlife" av Tobi Pfeil
Tobi Pfeil arbeider innenfor det som heter Multimedia-komposisjon. Her fra hans operatiske stykke «Afterlife», som settes opp på Black Box teater i april 2024. (Foto: Hochschule für Musik und Theater Hamburg)

Å lære av en mester

I likhet med Tobi forteller Anna om en skjellsettende musikkopplevelse som skulle ha mye å si for veien videre. Etter flere års komposisjonsstudier ved Musikkhøgskolen i Oslo deltok hun på en master class med den italienske komponisten Stefano Gervasoni i regi av skolen.

– Jeg trivdes veldig godt ved komposisjonsstudiet på Musikkhøgskolen. Jeg tenkte aldri på at jeg skulle studere noe annet sted enn der. Men møtet med Gervasoni fikk meg til å endre mening. Det er den beste master class jeg har hatt noensinne, og jeg har hatt mange. Jeg opplevde at læringen og kommunikasjonen var i sentrum. Han stilte ikke spørsmål for å fremheve egen kunnskap. Fokuset var de refleksjonene vi gjorde oss sammen og hvordan de satte noen forutsetninger for læring. I gangen etter timen spurte jeg ham om han tok imot utvekslingsstudenter i Paris. Han sa «ja», og oppfordret meg til å søke.

Anna Berg foran Eiffeltårnet i Paris
Komponist Anna Berg tok et utvekslingsår ved prestisjeskolen Conservatoire national de musique et de danse i Paris.
(Foto: Christina Raytsiz)

Annas utvekslingsår ved Conservatoire national supérieur de musique et de danse de Paris, som er rangert som et av de beste konservatoriene i verden, var preget av livlige diskusjoner med medstudentene.

– Jeg opplevde at man turte å utfordre hverandre mer enn man gjør i Oslo. I Paris kunne man tørre å være mer konfronterende i stilen. I det konfronterende lå det samtidig et premiss om at man kunne gi hverandre feedback på hva man syntes fungerte bra i hverandres komposisjoner. Det var generelt viktig å ta stilling til det du holdt på med, å formidle det man var enig og uenig i. Det er en veldig mye mer verbal kultur hvor man tok hverandres kunst og forsøk på alvor.

Å hente inspirasjon utenfra

Idunn tok en bachelor i produktdesign ved kunstskolen ArtEZ i Nederland. Der tilbys studieretninger innen en rekke ulike kunstfelt, fra dans, komposisjon og teater til grafisk design og interiørarkitektur. Hun opplevde et allsidig miljø ved skolen, og terskelen var lav for å samarbeide på tvers av studieretninger.

– Vi så godt som bodde på skolen de første to årene. Fagene strakte seg fra filosofi og critical design thinking til innføring i søm og verksted. Vi ble blandet på tvers av studieretninger, og vi ble oppfordret til å hente inspirasjon utenfra, enten det var fra andre kunstfelt, fra naturen eller fra forskning.

Allsidigheten ved ArtEZ finner man igjen i Idunns innfallsvinkel til produktdesign. I verket hun vant ANSA Juvenartes førstepris med, «FIBRE», kobler hun sammen et svært bevisst forhold til materialbruk med etisk tenkning rundt bærekraft.

– Alle våre restmaterialer, som for eksempel menneskehår, kastes som søppel til tross for dets unike egenskaper, som styrke, elastisitet og adsorpsjon (kjemisk absorpsjon, red.anm.).

Med sitt bidrag ville Idunn vise hvordan dette materialet likevel har en estetisk og funksjonell verdi.

Idunn Feyling foran en bokhylle
Produktdesigner Idunn Feyling vant ANSA Juvenartes førstepremie 2023.
(Foto: Dina Dignæs Eikeland)
FIBRE av Idunn Feyling
Med prosjektet «FIBRE» ønsket Idunn Feyling å vise at menneskehår kan ha en estetisk og funksjonell verdi innenfor produktdesign. ANSA Juvenartes jury omtalte arbeidet som både originalt og modig. (Foto: Idunn Feyling)

Juvenartes effekt

Etter endt utenlandsopphold er Idunn og Tobi i dag etablert i Oslo, og Anna arbeider mellom Oslo og Paris. ANSA Juvenarte har betydd mye for de unge kunstnerne.

Idunn trekker frem økt synlighet og samhold med andre kunstnere som viktige faktorer etter en utenlandstilværelse som til tider har vært preget av tvil.

– Man kan ofte føle seg litt alene i det at man velger å reise utenlands for å studere, særlig innenfor kunst. I mitt nærmiljø hjemme i Norge var det flere som dro ut for å studere, men ingen kunststudenter. Det gjorde det litt ekstra skummelt. I tillegg gruet jeg meg alltid litt til å komme tilbake til Norge. Synliggjøringen og tilhørigheten som ANSA Juvenarte har gitt meg har vært utrolig viktig. Vi har fått et samlingspunkt vi kan navigere ut ifra.

Anna understreker at det er sjeldent at man kan konkurrere om en pris når man er uetablert komponist, og at Juvenartes sammenstilling av ulike kunstarter oppfordrer til refleksjon over egen kunstnerisk praksis.

– Det finnes få kunstpriser for unge komponister i Norge. En utmerkelse i form av en pris er en anerkjennelse av arbeidet mitt som gir ekstra motivasjon til å holde på videre. I tillegg er det spennende at ANSA Juvenarte er en pris hvor du kan delta på lik linje med alle andre kunstarter. Det gjør at jeg tenker på kunsten min på en annen måte, fordi jeg vet at den skal stå sammen med alle disse veldig forskjellige uttrykkene. Det tydeliggjør det kommende kunstfeltet vi befinner oss i og navigerer innenfor, samtidig som det tvinger oss til å reflektere over vårt eget bidrag.

Meld deg på ANSA Juvenarte 2025!

Påmeldingen er åpen frem til 24. november 2025.

For å melde deg på må du ha kunstfag som ditt hovedstudieområde og være medlem av ANSA, eller ha vært medlem i løpet av de siste tre årene.

Studer kust og kreative fag i utlandet

Forsidefoto: Komponist Anna Berg vant ANSA Juvenartes andrepris med strykekvartetten Abrasjon II (2021). Her med Nhi Phuong Do og Gina Bordini på fiolin, Nick Burkel på cello og Audun Klaveness på bratsj. (Foto: Oslo Quartet Series)

Banner Juvenarte med person ved bord

Vil du lese mer om Juvenarte?

Besøk ANSA Juvenarte for å lære mer om mønstringen og se tidligere vinnere!

Idunn Feyling: Å bruke det ubrukelige

Hjem /

Idunn Feyling: Å bruke det ubrukelige

Designer Idunn Feyling vant førsteprisen i ANSA Juvenarte 2023. Bidraget? En produktkolleksjon med menneskehår som hovedelement. Les om Idunns vei inn i produktdesign, studier i Nederland og inspirasjonskilder.

| Sist oppdatert: | Forfatter: Ingeborg Midtsem-Utengen
Idunn Feyling

Denne artikkelen er basert på et videointervju gjort sommeren 2023 av Dina Dignæs Eikeland og Mikkel Brændsrød Bjørneboe. Se intervjuet.

En akseptert jobb

I 2017 reiste Idunn Feyling til London for å studere kreative fag. Hun likte å drive med kunst og være kreativ, og ved The University of the Arts fikk studentene utforske alle de forskjellige retningene innen kunst.

— Når fant du ut at du ville bli designer?

— Jeg lente meg lenge mot arkitektur, mest kanskje fordi det var en mer «akseptert» jobb i samfunnet, og en jobb jeg kunne tjene mye penger på. Det var i fokus en stund.

En tid ut i studiet fant hun produktdesign, og da endret veien hennes seg.

— Jeg fant at det kanskje var en mer hybrid mellom kunstfaget, eller fine arts, og arkitektur, men fortsatt ikke helt industriell design. Vi fikk være veldig frie i hva vi lagde, så vi kunne skape noe med mye mening som var funksjonelt, samtidig som det kunne være ganske kunstnerisk.

I hvert fall ikke Arnhem

— Du begynte i London, men dro etter hvert til Nederland. Hvordan falt valget på Nederland og på ArtEZ University of the Arts?

— Det var egentlig mest på grunn av en lærer jeg hadde i London, som så at jeg var veldig utforskende innenfor produktdesign. Jeg var ikke noen industriell designer, men lente meg heller mot det frie innenfor design. Jeg hadde ikke noen kjempeklar idé om akkurat hva jeg ville drive med, men hun sa at det var produktdesign som passet meg, og at nederlandsk produktdesign var veldig fritt og åpent med lite regler. Det var hun som foreslo skolen ArtEZ.

Til å begynne med sa Idunn at hun absolutt ikke skulle bo i Arnhem og gå på ArtEz.

— Arnhem var en veldig liten by. Men jeg søkte, og kom inn og bare hoppet i det, akkurat som i London. Jeg tenkte: «Ja, ja, det blir sikkert bra.»

Idunn Feyling Juvenarte
Foto: Dina Dignæs Eikeland

Bærekraftig design

Og i Nederland fikk hun frie tøyler. Ingen hadde penger eller fremtiden i bakhodet når de jobbet. I stedet handlet det om å leve i nået og skape det man hadde lyst til fordi det kom innenfra.

— Det det var mye aksept innenfor produktdesign der. De jobbet også mye med materialer der, og det var en interesse jeg fikk tidlig.

Helt fra tiden i London hadde hun jobbet med bærekraft og miljø, og hun hadde tidlig blitt interessert i gjenbruksmaterialer. Det fikk hun utforske videre ved ArtEZ. Hun ønsket å finne ut hvordan vi kan få en bedre fremtid for menneskets velvære, og da ble bærekraft hennes vei.

Menneskekroppens restmaterialer

— Verket du vant ANSA Juvenartes førstepris med hentet inspirasjon fra naturlige fibre, spesielt menneskehår og dets oversette egenskaper som materiale. Hvordan kom du inn på dette sporet?

— Ja, jeg henter jo inspirasjon fra naturlige materialer og de materialene som kanskje er litt neglisjert. Det var slik jeg kom inn på menneskekroppen som materiale, fordi jeg lenge hadde hatt et ønske om å «redde verden». Jeg tror mange designere har det i starten av karrieren sin, eller av studiene, særlig når man er interessert i bærekraft, smiler hun.

Idunn forteller at hun hele tiden lette etter det mest bærekraftige materialet som fantes. Det var da hun innså at vi egentlig ikke bruker det som faller av eller kommer ut av menneskekroppen til noe spesielt.

Restmaterialene fra mennesker blir ansett som søppel og kastes. Det står i kontrast til den etablerte ideen om å ta i bruk hår, gjødsel og andre restmaterialer fra dyr.

Hair of Arnhem Magazine Idunn Feyling
Fra magasinet Hair of Arnhem (Idunn Feyling). Foto: Idunn Feyling
Hair of Arnhem Magazine Idunn Feyling
Fra magasinet Hair of Arnhem (Idunn Feyling). Foto: Idunn Feyling

Hårets egenskaper

— Menneskehår passer veldig godt til å brukes som materiale i design, fordi det er veldig sterkt. Det er like sterkt som en stålvaier med samme tykkelse, og det er også elastisk.

Hun sier at menneskehår er blitt brukt til å lage matter til å vaske opp oljesøl fra havet med. Hårstrå er adsorberende, forteller hun. Sammen de kan trekke opp oljen uten at det trekker inn i fibrene. I stedet bare dekkes hårene av olje, og mattene kan vaskes av og brukes på nytt.

— Ikke minst er det jo et veldig, veldig pent materiale. Det er kjempevakkert.

Hun mener det er et paradoks at håret blir ansett som vakkert når det er på hodet vårt, men at det blir sett på som ekkelt med en gang det har falt på gulvet.

Hair of Arnhem Magazine Idunn Feyling
Fra magasinet Hair of Arnhem (Idunn Feyling). Foto: Idunn Feyling
Hair of Arnhem Magazine Idunn Feyling
Fra magasinet Hair of Arnhem (Idunn Feyling). Foto: Idunn Feyling

Testen

Idunn har laget flere produkter av menneskehår: En jakke, en omtrukket Wassily-stol, et gulvteppe og en pute (med fyll av hår, så klart).

Hun viser frem jakken hun har på seg, et lyst plagg med store ermer og akvarellmalt, prikkete mønster.

— Denne var en del av prosjektet mitt, FIBRE, som var bidraget mitt til ANSA Juvenarte og også avslutningsprosjektet på bacheloren min. Du kan jo si at den er forgjengeren til den jakken jeg lagde med menneskehår. Dette var en mønstertest hvor jeg testet hvor hårdottene kunne sitte på jakken og hva slags mønster jeg ønsket å lage. Denne er håndmalt, og så ble det til at de prikkene ble til hårdotter på den endelige versjonen.

FIBRE. Kunstprosjekt jakke Idunn Feyling
FIBRE. Kunstprosjekt stol Idunn Feyling
FIBRE. Kunstprosjekt teppe Idunn Feyling
FIBRE. Kunstprosjekt pute Idunn Feyling

Internship hos Iris von Herpen

— Du har vært praktikant hos Iris von Herpen. Vi du fortelle litt om hennes metoder og hva lærte du om design hos henne?

— Iris von Herpen er et haute couture motehus som lager kjoler til METgala, til kjendiser. Det er et lite motehus med fem ansatte og 20 interns. Hun lager to kolleksjoner i året, med ca. 12 til 14 kjoler hver.

Von Herpens kjoler er preget av mange detaljer, forteller Idunn. De er satt sammen av tusenvis av små deler og det er mye håndsøm. Det ligger mye arbeid bak hvert plagg.

— Hun har faktisk gått på ArtEZ, hun også, på motedesign, så det var litt stas. Hun jobber mye med moderne teknikker som 3D-printing, silikonforming og laserkutting, og hun lager mange egne materialer. Så den delen var veldig spennende å få være med på.

Om 10 år

— Hvis alt går etter planen, hvor befinner du deg om 10 år?

— Jeg for meg at jeg fortsatt er her i Oslo. Jeg jobber på et teater, kanskje på kostymeavdelingen i Operaen. Om jeg har en lederstilling eller ikke, det får vi se på, smiler hun.

Idunn ønsker å kunne skape kostymer i samarbeid med andre personer ved teateret, som manusforfattere, scenografer, dansere. Hun ønsker seg en livlig arbeidsplass. — Og kanskje jeg har fortsatt med mitt eget brand, FIBRE studios, hvor jeg jobber med menneskehår, selvfølgelig, og andre gjenbruksmaterialer og skaper forskjellige typer klesplagg.

Se videointervjuet

Vinnerintervju 2023. (Intervju: Dina Dignæs Eikeland. Klipp: Mikkel Brændsrød Bjørneboe)

Les også

Dame som sitter og ser på maleri i et museum

Kunst- og designstudier

Vil du studere kunst eller design i utlandet? Rundt 400 norske studenter tar kunst og designutdanning i utlandet. Det er flest som studerer dette i Nederland, Italia, Australia og Storbritannia.

Banner Juvenarte med person ved bord

Vil du lese mer om Juvenarte?

Besøk ANSA Juvenarte for å lære mer om mønstringen og se tidligere vinnere!