Henrik Nordahl: Fra kast til kunst
Henrik Nordahl vant førsteplassen i ANSA Juvenarte 2024. Les vinnerintervjuet hvor han forteller om hva som driver ham, hvordan han endte opp på kunstutdanning i New York og hvordan kunsten hans blir til.
Denne artikkelen er basert på et videointervju gjort sommeren 2024 av Dina Dignæs Eikeland og Mikkel Brændsrød Bjørneboe. Se intervjuet.
En barndom med tegning
— Jeg vokste opp med en far som driver med grafisk design. Jeg har vært omringet av det siden jeg var bitteliten. Jeg vil vel si at faren min har vært den største påvirkningen mot å drive med kunst. Han har alltid vært utrolig sjenerøs, jeg har alltid fått veldig mye støtte hjemmefra, både fra moren og faren min. De har alltid pushet meg og det var alltid tegnesaker tilgjengelig hvis vi for eksempel var på restaurant, forteller Henrik Nordahl, vinneren av førsteplassen i ANSA Juvenarte 2024.
— Da stikker jeg!
Henrik tok en bachelor i grafisk design ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO). Han trivdes veldig godt, men merket etter hvert at han begynte å bevege seg mot mer kunstneriske prosjekter. Han bestemte seg for å søke på en mastergrad.
— Litt sånn på slump googlet jeg noe sånt som «world’s best art school», forteller han lattermildt.
— Da dukket både Royal College of Art i London opp, og Parsons i New York, så jeg søkte på de to. Da gikk det med noen måneder til å vente i spenning, og så fikk jeg svar fra Parsons. Da var det plutselig sånn: «Ja, da stikker jeg til New York!»
— Hvordan var det å studere i New York?
— Det var et massivt kultursjokk. Det er en veldig hektisk by, med veldig hektisk hverdag og hardt kjør. Men det var også veldig inspirerende å plutselig bli plassert der helt alene i dette kaoset av trafikk og mennesker og inntrykk og lukter og tempo.
Henrik visste at han bare skulle være der i to år, så han bestemte seg for å gjøre mest mulig ut av oppholdet og unngå distraksjoner. Derfor oppholdt han seg stort sett på skolen.
— Jeg våknet, dro på skolen, var der til sent på natta, dro hjem og sov, kom tilbake. De to årene var jeg mest bare i atelieret, egentlig, og sammen med medstudentene mine.
— Apropos medstudentene, hva slo deg mest ved studiemiljøet på Parsons?
— Jeg ble slått av hvor utrolig ambisiøse folk var. Jeg gikk jo i klasse med folk fra overalt i verden. Jeg kom dit, ganske naiv og blåøyd, og innså hvor heldig jeg har vært som har hatt så støttende foreldre og muligheter for å bruke atelieret. Mange av dem jeg gikk i klasse med hadde kanskje rømt fra familien sin som ikke støttet valget deres, og hadde ikke mye å rutte med, men var fortsatt bare så dedikert til kunst. Den dedikasjonen var veldig, veldig inspirerende.
Kunstscenen i USAs største by
— Kunstscenen i New York var kjempeinspirerende. Det var første gang jeg eksponerte meg så intenst for kunst. Det er så mange gallerier der at du ikke rekker å dra på alle før utstillingene er blitt byttet ut. Så torsdager, fredager og lørdager gikk med til at jeg og klassekameratene mine kjøpte en sixpack og gikk fra galleri til galleri og så på kunst. Det er jo noen vanvittige gallerier der som stiller ut veldig anerkjente kunstnere, som var så utrolig inspirerende.
Han trekker frem Dia Beacon, som ligger et par timer utenfor New York. Der finner man de virkelig store kunsternavnene.
— Var det noe ved New York som skuffet deg?
— Jeg vil ikke si at jeg var skuffet, men jeg var kanskje overrasket over at jeg ikke ble mer tatt av den mindre kunstscenen der. Det er jo avhengig av hvilket miljø du er i og hvor du beveger deg, men det var ikke så ofte jeg ble grepet av det som foregikk i de litt mindre galleriene. Det står i kontrast til å komme hjem til Norge nå.
Sammenlignet med den mindre kunstscenen i New York, synes Henrik det er mye mer spennende ting som skjer på kunstscenene i Skandinavia eller Europa.
— Det har sikkert noe med å gjøre hvilke støtteordninger som finnes her og sikkerhetsnettet som vi har på plass her til lands. Det gjør at du ikke nødvendigvis trenger å fokusere på å lage kunst som selger, men det fikk jeg inntrykk av at var viktig i New York. Det er liksom kapitalismens hovedsete, og folk må jobbe veldig hardt for å greie seg. Mange må ha flere jobber, og da skjønner jeg at det er mye fokus på å lage kunst som omsetter.
Å senke tempoet gjennom kunsten
— Hvilke tanker gjør du deg om eget kunstnerskap og materialbruk?
— Jeg er veldig opptatt av materialer. Mitt hovedfokus er materialer som vi i forbrukersamfunnet kaster fra oss. Jeg samler på ting fra containere, ting jeg finner på gata og ting vi omgir oss med til daglig, men som vi ikke forholder oss så veldig til eller tenker så mye over. Som samfunn lever vi jo i et veldig hurtig tempo, og det er lett å overse det vi omringer oss med. Jeg har lyst til å senke det tempoet litt gjennom kunsten min.
— Hvordan var prosessen med å lage kunstverkene du vant ANSA Juvenartes førstepris med?
— Alt er egentlig litt tilfeldig. Jeg lar meg mest fascinere av tingene vi omgir oss med – infrastruktur, byggeplasser og hvilke materialer vi bruker. I New York kom jeg tilfeldigvis over en container utenfor en byggeplass som var full av papirruller som brukes til å skjøte sammen gipsvegger. Det er en veldig kraftig, allsidig type papir som tåler mye. Jeg syntes det var for fint til å bare bli kastet, så jeg tok med rullene inn i studioet mitt uten noen idé eller tanke om hva jeg skulle gjøre med dem. Men jeg liker å ta med materialene og bare ha dem i bakgrunnen.
Han forteller at han kan gå forbi funnene og titte på dem av og til. Noen ganger dukker det opp en idé, eller så kan det gå lang tid før han tenker på dem igjen. Men så, plutselig, kan han møte en person, kanskje en håndverker, som har jobbet med materialet og som kan fortelle om egenskapene, og så påvirker det prosessen videre.
En dag satt han lenge med papiret og tenkte på hva han skulle gjøre med det.
— Jeg prøvde mye forskjellig. Jeg prøvde å farge det på ulike måter. Men ut av ren kjedsomhet … det er morsomt, for ut av kjedsomhet dukker det opp så mye. Jeg bare satt der med den rullen, og så tok jeg tak i sentrum av den og dro den ut som et teleskop. Det endret utseendet på den fullstendig. Plutselig hadde dette utrolig intetsigende, «kjedelige» objektet, bare en hvit papirrull, plutselig blitt til noe tredimensjonalt som lignet på noe. Det lignet på et horn eller en konkylie. Assosiasjonen til et byggemateriale ble helt endret, og det ble noe mer organisk.
— Sommeren 2024 hadde du din første separatutstilling ved Trygve Lie galleri i New York. Hvordan inngikk verkene du stilte ut der i din eksperimentering med gjenbruksmaterialer?
— Det jeg stilte ut på Trygve Lie begynte egentlig helt i starten av oppholdet mitt i New York. Jeg hadde funnet disse rullene og eksperimenterte med ulike måter jeg kunne bruke dem på. Og på grunn av litt lite plass i studioet mitt på skolen, brukte jeg takterrassen der jeg bodde, for der var det bedre plass. Jeg var mye oppe der og jobbet, og eksperimenterte med å farge rullene.
Henrik la rullene i bøtter med fargepigmenter og lot dem ligge ute på taket i flere dager. Det regnet på dem, de tørket, og fargen trakk inn i rullene.
— Da jeg rullet dem ut, avslørte de hvordan fuktigheten hadde trukket inn i papiret og hvordan fargen smittet innover i lagene så det ble et rytmisk mønster, og det syntes jeg var fascinerende — det å kunne visualisere tiden og samspillet med omgivelsene våre, med vær og vind og fuktighet.
Av det fargede papiret lagde han minimalistiske motiver av en horisont. Himmel og hav dannet av remser av papir i ulike farger. I ettertid tror han verkets utvikling stammet fra en lengsel etter noe han ikke fikk i New York.
— Altså, i New York er du bare omringet av bygninger, du kan ikke se noen horisont. Du kan ikke se lenger enn til nabobygget. Og det å komme fra Norge hvor vi er så tett på naturen hele tiden, og havet, lengtet jeg etter det. Det å bare kunne se langt ut og la tankene vandre.
Tilbake i Norge
— Det er veldig deilig å være hjemme igjen, jeg må innrømme det. Igjen, USA er et tøft land å leve i. Det ikke like rigget for å kunne drive med kunst, og det er tøft å holde på med det der. Her hjemme har vi utrolig mange muligheter for å søke støtte og midler til å kunne drive med det du elsker. Så det kjenner jeg på her – det å komme hjem har vært en utrolig frigjørende følelse for å kunne jobbe med kunst.
Likevel sier Henrik at han savnet et nettverk i Norge. Et kunstmiljø.
— Jeg studerte ikke med dem som har studert her. Så det var litt arbeid, det å prøve å komme seg inn i det norske kunstmiljøet. Jeg var jo også kjemperedd for å komme hjem og ikke ha noen ting å gjøre. At det bare kom til å stagnere fullstendig. Men siden jeg kom hjem har jeg vært mer opptatt enn jeg noen gang har vært.
— Har du noen nye prosjekter på gang?
— Det har dukket opp noen spennende prosjekter som jeg ikke kan si for mye om, for de er ikke helt spikret ennå. Men det kan hende det blir en soloutstilling i Oslo i 2025, som hadde vært helt fantastisk.
— Det er en annen mulighet for at jeg og noen venner kan starte et kulturhus ute i Lørenskog. Vi har et intervju med dem som har utlyst dette stedet neste uke, faktisk, så det hadde vært så fantastisk om det lot seg gjøre. Da kan vi virkelig få realisert alle de prosjektene vi har drømt om, som musikkfestivaler og kulturfestivaler.
Siden vi snakket med Henrik sommeren 2024 har han fått bekreftet at det både blir separatutstilling i 2025 og kulturhus i Lørenskog.
I april 2025 stiller han ut hos Tad Galleri på Skøyen i Oslo. Der skal han stille ut en ny skulpturserie som videreutvikler arbeidet han gjorde under masteren i New York og som han deltok i ANSA Juvenarte med.
Kulturhuset i Lørenskog vil være på Hammer Prestegård. Henrik og 15 av hans venner, med jobber innenfor blant annet kunst, musikk, teater og film, har slått seg sammen om å forvandle stedet til et samlingssted for kulturutøvelse.
Følg Henrik på Instagram: @nordahl.works
Se videointervjuet
Les også
Kunst- og designstudier
Vil du studere kunst eller design i utlandet? Rundt 400 norske studenter tar kunst og designutdanning i utlandet. Det er flest som studerer dette i Nederland, Italia, Australia og Storbritannia.
Les mer
Vil du lese mer om Juvenarte?
Besøk ANSA Juvenarte for å lære mer om mønstringen og se tidligere vinnere!