Nysgjerrig på utdanning i utlandet eller hvilke muligheter som finnes der ute? I podcasten «ANSA-podden» intervjuer studentambassadør Maria norske utenlandsstudenter fra rundt om i verden. Lytt til deres fortellinger om livet som student, det store utland og ANSA-verden!
Desember er her og høytidene er nær(e)! I den anledning har vi laget en bonusepisode hvor vi diskuterer både det fine og det vanskelige i desember. Vi håper at denne episoden kan gi deg noen tips til ting du kan gjøre i ditt land før du skal eventuelt skal hjem. Masse lykke til med eksamen og den siste innspurten før ferien!
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Er du interessert i å bli TRIA-kontakt? Eller lurer du på hvordan Trygghet i ANSA funker? Da er denne episoden for deg. Fredrik forteller om hvordan han ble TRIA-kontakt og hva han gjør i vervet.
Finn din nærmeste TRIA-kontakt eller meld deg som kontakt her:
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
I denne episoden av ANSA-podden tar Jenny, Ronja og Pia med oss på sin reise til Sør-Korea. De forteller om ulike kulturelle opplevelser og hva de ikke kan reise fra Norge uten. Du får også noen mulige tips til din neste tur til Sør-Korea!
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Er du interessert i studier i utlandet, spesielt Frankrike? Eller hvordan det er å studere ingeniør studier i utlandet? Oskar tar oss gjennom sin hverdag i Toulouse. Her går han NorgINSA-programmet. Hvordan er det? Vi håper du liker denne episoden av podden!
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Er du interessert i studier i USA? I denne episoden av ANSA-podden forteller Ada om sin tid i USA, hvor hun blant andre traff Benny Blanco, og hvordan hun har reist videre etter USA med jobb i en tech startup.
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Etter ett år i Portugals hovedstad har Live kommet hjem igjen til studiene ved NTNU i Trondheim. Hun blir med inn i studio for å fortelle om sin hverdag i Lisboa, det beste ved utenlandsoppholdet og hva hun fikk med seg i kofferten på vei hjem.
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Medisinstudenten Alaia forteller om studiehverdagen i Kroatias store ferieby, Split. Vi snakker om forskjellene mellom medisinstudier i Norge og utlandet, veien til studiet i Split og miljøet hun har blitt en del av som utenlandsstudent.
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Sofie studerer i Wien og forteller om overgangen fra utdanning i Norge til Østerrike, forskjellene hun har merket seg og vanskeligheter hun har støtt på. Vi diskuterer også ensomhet, ny by og nytt språk!
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Anna Rogneby vant andreplassen i ANSA Juvenarte 2024. Hva ønsker hun å vise med kunsten sin, hvordan endte hun opp i Nederland og hva drømmer hun om videre?
Denne artikkelen er basert på et videointervju gjort sommeren 2024 av Dina Dignæs Eikeland og Mikkel Brændsrød Bjørneboe. Se intervjuet.
Mer enn pene bilder
ANSA Juvenarte-vinner Anna Rogneby synes det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som gjorde henne interessert i foto. Foto har fulgt henne så lenge, en intuitiv interesse som har vokst med årene.
— Jeg klarte å kapre til meg et familiekamera da jeg var rundt ti år, og så endte det bare opp med at jeg gikk rundt og tok bilder av blomster og ting jeg synes var fine. Interessen ble bare større og større, og jeg synes det var så gøy å holde på med. Det var ikke noe ytre press på at jeg måtte gjøre det, jeg bare synes det var gøy.
Hun gikk på musikklinjen på videregående, men fant ut at det var foto hun hadde lyst til å gå videre med. Hun kom også inn på et program for unge fotografer ved Henie Onstad kunstsenter.
— Det var kanskje det som var avgjørende for at det var foto jeg gikk videre med. For da komme jeg se foto in en mer kunstnerisk setting. At det ikke måtte være bare pent hele tiden, at det kan være mye mer enn bare pene bilder og blomster og sånn, som jeg hadde startet med. Det er noe med å kunne skape noe, fange noe av det man ser og gjøre det evig.
Å fange virkeligheten. Eller?
— Hva synes du er spennende med foto som medium?
— Foto som medium er veldig spennende, fordi man fanger jo virkeligheten samtidig som man tweaker — eller, man gjør jo på en måte noe annet med virkeligheten. Når man tar et bilde, så… man tenker umiddelbart at dette er virkeligheten og sånn er det, men når du ser på et bilde, så ser du jo på virkeligheten på et flatt bilde, du ser jo på en måte på noe annet, egentlig, enn hva du ser på, eller tror du ser på.
Anna synes også at det er spennende med foto og språk.
— Vi bruker ord for å beskrive ting vi ser og for forstå verden rundt oss, og for å forstå en ting, må vi ha et ord for det. Og bilder fungerer jo på en måte på den samme måten. Man ser hva det er for noe. Og ved at man vet hvordan det ser ut eller vet hva det er, så vet man også hva det er for noe. Foto får fram en ekte ting, ofte nesten så ekte som det går an, samtidig som at det kan være ikke ekte i det hele tatt. Det varierer så veldig, akkurat det.
Hun synes også det er interessant med bildebruk i media sammenlignet med det som ses på som kunst.
— Så kan vi spørre oss, hvorfor er det det? For det er ikke alltid nødvendigvis klart, det heller.
Veien til Haag
— Hvordan endte du opp med å studere i Haag?
— Ja, jeg søkte på veldig mange skoler, egentlig. I hvert fall med tanke på at en søknadsprosess til et kunststudium er veldig komplisert. Så jeg brukte jo veldig, veldig mye tid på det. Jeg søkte på fem skoler i England, jeg søkte i Göteborg, og jeg søkte på to, nei tre skoler i Nederland, faktisk. Og valget falt på de skolene fordi jeg visste jeg ville studere ved et kunstakademi som hadde en fotolinje. Det kan man ikke gjøre i Norge.
Anna ville gjerne ta en grad på engelsk, men det var kun Storbritannia, Sverige og Nederland som hadde kunstakademier med fotolinje og fag på engelsk. I andre land ville studiene vært på landets eget språk, og hun hadde ikke kommet inn uten å ta et år med språkstudier først.
— Jeg kom inn på en skole i London og var ganske klar til å starte der. Jeg gledet meg til det og syntes det var stas, men så sjekket jeg litt sånn i siste liten hvor mye det egentlig ville koste. Og etter Brexit var jo det helt ekstremt mye. Det ble helt utelukket, og da var det egentlig Nederland jeg satt igjen med.
Hun hadde kommet inn på en skole i Rotterdam og sto på venteliste i Haag.
— To dager før jeg flyttet til Nederland for å begynne på skolen i Rotterdam, fikk jeg plass på skolen i Haag. Da takket jeg nei til Rotterdam og begynte i Haag i stedet.
Internasjonale Nederland
— Hva var det beste med å bo i Haag?
— Jeg tror det beste med å studere i Haag eller Nederland er at det er så internasjonalt. Man blir kjent med folk fra hele verden. Og det er et åpent folk, et nytenkende folk, og så koselige byer. Det er også veldig lett som nordmann å komme til Nederland. Jeg kan se for meg at kan være mye mer krevende å dra til andre land, både på grunn av språk, men også på grunn av kultur. Men kulturen i Nederland er relativt lik norsk kultur. Og også språket … jeg skammer meg jo over det, men jeg kan jo ikke ett ord nederlandsk. Jeg snakker jo bare engelsk, for det gjør alle. Alle kan engelsk, som gjør det til et veldig greit sted å studere. Fordi man kan faktisk få fokusert på studier og ikke bare på alt det eksterne.
— Det er også masse folk som er interessert i akkurat det samme. Man finner seg folk man kan skravle om alt mulig rart med, smiler hun.
— Hvordan var studentmiljøet i Haag?
— Jeg synes det er et fint sosialt miljø. Og masse, masse spennende mennesker som jeg aldri ville møtt om jeg ikke hadde vært der. Jeg hadde ikke hatt kjangs i havet til å møte så mange rare, hyggelige og spesielle folk. Flinke folk, ikke minst!
Anna forteller at noe av det som gjør det så gøy å studere i Haag, er at man kan la seg inspirere av hverandre, og at studiene ikke oppleves som noen konkurranse. Studentene støtter hverandre gir hverandre gode tilbakemeldinger på verkene.
Det hun har savnet litt, er studentforeninger.
— Man må ta initiativ til alle sånne ting selv. Men folk er superengasjerte og tar initiativ, så det blir satt opp masse gøye ting også.
— Kan du fortelle oss litt mer om fotoserien «The Corner of a Circle» som du vant ANSA Juvenartes andrepris med?
— Fotoserien «The Corner of a Circle» er en samling av masse bilder av ting som på en måte er litt ødelagt eller rart plassert, eller… ja, ting som egentlig ikke passer helt inn. Men samtidig synes jeg de passer inn likevel.
Ifølge henne selv er de bare en haug observasjoner hun har gjort når hun har gått rundt omkring i hverdagen. Hun har plukket dem opp, sier hun, litt som at hun har gått rundt og fisket etter ting.
Foto: Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
— Det er egentlig på en måte et slags portrett av oss mennesker også, for det er bare ting som vi har etterlatt eller prøvd å reparere. På et eller annet vis er det også en medfølelse overfor elementene vi omgir oss med.
Navnet «The Corner of a Circle» viser til en umulig ting. Man finner aldri et hjørne i en sirkel.
— Og disse elementene passer ikke helt inn, men de passer samtidig litt inn, og så er det litt som at de søker etter å finne sin plass, og søker etter å være sånn de skal være. Disse hverdagslige tingene som det på en måte ikke er «verdt» at vi ser på. Eller, vi skal på en måte ikke legge så mye merke til dem eller gi dem så mye oppmerksomhet. Så det jeg synes er spennende, er å gi masse oppmerksomhet til ting som ikke er «verdt» oppmerksomheten vår.
Foto: Anna Rogneby
Foto: Anna Rogneby
Den åpne veien
— Hva er planene dine fremover?
— Planene fremover er på en måte uklare, samtidig som at de er veldig klare. Det kommende året har jeg siste året mitt på bachelorgraden, så da skal jeg jobbe frem mot graduation, frem mot en utstilling som vi har på skolen. Og det er egentlig så langt planen går, ler hun.
— Det er det eneste jeg har rukket å tenke frem til. Og så er jeg egentlig bare spent på hva som skjer etter det, for jeg har ikke helt koll på hva det vil bli.
Anna har noen vage ideer og er åpen for ulike ting. Hun kunne tenke seg å prøve å jobbe litt, kanskje som frilanser, eller å ta på seg noen oppdrag og jobbe litt med egne prosjekter på siden.
— Men jeg kunne også tenke meg å ta et årsstudium i sosiologi eller filosofi, eller å studere grafisk design, ler hun. — Jeg har også en liten plan om å starte et foto- og videoproduksjonsselskap med en kompis. Så det er litt vagt hva jeg vil gjøre når jeg er ferdig med å studere.
Hun smiler.
— Men kanskje jeg har funnet ut av det om et år!
Se videointervjuet
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Å studere foto i utlandet åpner en verden av muligheter som strekker seg langt utover det tekniske. Det handler ikke bare om å lære å bruke et kamera, men om å se verden gjennom et nytt objektiv – både bokstavelig og metaforisk.
Vil du studere kunst eller design i utlandet? Rundt 400 norske studenter tar kunst og designutdanning i utlandet. Det er flest som studerer dette i Nederland, Italia, Australia og Storbritannia.
Drømmer du om å bli musiker eller musikkprodusent? Det finnes mange studieretninger innen musikk, både utøvende og teoretisk. Rundt 250 norske studenter studerer musikk i utlandet. De fleste er i Tyskland, Danmark og Storbritannia.
Designer Idunn Feyling vant førsteprisen i ANSA Juvenarte 2023. Bidraget? En produktkolleksjon med menneskehår som hovedelement. Les om Idunns vei inn i produktdesign, studier i Nederland og inspirasjonskilder.
Denne artikkelen er basert på et videointervju gjort sommeren 2023 av Dina Dignæs Eikeland og Mikkel Brændsrød Bjørneboe. Se intervjuet.
En akseptert jobb
I 2017 reiste Idunn Feyling til London for å studere kreative fag. Hun likte å drive med kunst og være kreativ, og ved The University of the Arts fikk studentene utforske alle de forskjellige retningene innen kunst.
— Når fant du ut at du ville bli designer?
— Jeg lente meg lenge mot arkitektur, mest kanskje fordi det var en mer «akseptert» jobb i samfunnet, og en jobb jeg kunne tjene mye penger på. Det var i fokus en stund.
En tid ut i studiet fant hun produktdesign, og da endret veien hennes seg.
— Jeg fant at det kanskje var en mer hybrid mellom kunstfaget, eller fine arts, og arkitektur, men fortsatt ikke helt industriell design. Vi fikk være veldig frie i hva vi lagde, så vi kunne skape noe med mye mening som var funksjonelt, samtidig som det kunne være ganske kunstnerisk.
I hvert fall ikke Arnhem
— Du begynte i London, men dro etter hvert til Nederland. Hvordan falt valget på Nederland og på ArtEZ University of the Arts?
— Det var egentlig mest på grunn av en lærer jeg hadde i London, som så at jeg var veldig utforskende innenfor produktdesign. Jeg var ikke noen industriell designer, men lente meg heller mot det frie innenfor design. Jeg hadde ikke noen kjempeklar idé om akkurat hva jeg ville drive med, men hun sa at det var produktdesign som passet meg, og at nederlandsk produktdesign var veldig fritt og åpent med lite regler. Det var hun som foreslo skolen ArtEZ.
Til å begynne med sa Idunn at hun absolutt ikke skulle bo i Arnhem og gå på ArtEz.
— Arnhem var en veldig liten by. Men jeg søkte, og kom inn og bare hoppet i det, akkurat som i London. Jeg tenkte: «Ja, ja, det blir sikkert bra.»
Og i Nederland fikk hun frie tøyler. Ingen hadde penger eller fremtiden i bakhodet når de jobbet. I stedet handlet det om å leve i nået og skape det man hadde lyst til fordi det kom innenfra.
— Det det var mye aksept innenfor produktdesign der. De jobbet også mye med materialer der, og det var en interesse jeg fikk tidlig.
Helt fra tiden i London hadde hun jobbet med bærekraft og miljø, og hun hadde tidlig blitt interessert i gjenbruksmaterialer. Det fikk hun utforske videre ved ArtEZ. Hun ønsket å finne ut hvordan vi kan få en bedre fremtid for menneskets velvære, og da ble bærekraft hennes vei.
Menneskekroppens restmaterialer
— Verket du vant ANSA Juvenartes førstepris med hentet inspirasjon fra naturlige fibre, spesielt menneskehår og dets oversette egenskaper som materiale. Hvordan kom du inn på dette sporet?
— Ja, jeg henter jo inspirasjon fra naturlige materialer og de materialene som kanskje er litt neglisjert. Det var slik jeg kom inn på menneskekroppen som materiale, fordi jeg lenge hadde hatt et ønske om å «redde verden». Jeg tror mange designere har det i starten av karrieren sin, eller av studiene, særlig når man er interessert i bærekraft, smiler hun.
Idunn forteller at hun hele tiden lette etter detmest bærekraftige materialet som fantes. Det var da hun innså at vi egentlig ikke bruker det som faller av eller kommer ut av menneskekroppen til noe spesielt.
Restmaterialene fra mennesker blir ansett som søppel og kastes. Det står i kontrast til den etablerte ideen om å ta i bruk hår, gjødsel og andre restmaterialer fra dyr.
Fra magasinet Hair of Arnhem (Idunn Feyling). Foto: Idunn Feyling
Fra magasinet Hair of Arnhem (Idunn Feyling). Foto: Idunn Feyling
Hårets egenskaper
— Menneskehår passer veldig godt til å brukes som materiale i design, fordi det er veldig sterkt. Det er like sterkt som en stålvaier med samme tykkelse, og det er også elastisk.
Hun sier at menneskehår er blitt brukt til å lage matter til å vaske opp oljesøl fra havet med. Hårstrå er adsorberende, forteller hun. Sammen de kan trekke opp oljen uten at det trekker inn i fibrene. I stedet bare dekkes hårene av olje, og mattene kan vaskes av og brukes på nytt.
— Ikke minst er det jo et veldig, veldig pent materiale. Det er kjempevakkert.
Hun mener det er et paradoks at håret blir ansett som vakkert når det er på hodet vårt, men at det blir sett på som ekkelt med en gang det har falt på gulvet.
Fra magasinet Hair of Arnhem (Idunn Feyling). Foto: Idunn Feyling
Fra magasinet Hair of Arnhem (Idunn Feyling). Foto: Idunn Feyling
Testen
Idunn har laget flere produkter av menneskehår: En jakke, en omtrukket Wassily-stol, et gulvteppe og en pute (med fyll av hår, så klart).
Hun viser frem jakken hun har på seg, et lyst plagg med store ermer og akvarellmalt, prikkete mønster.
— Denne var en del av prosjektet mitt, FIBRE, som var bidraget mitt til ANSA Juvenarte og også avslutningsprosjektet på bacheloren min. Du kan jo si at den er forgjengeren til den jakken jeg lagde med menneskehår. Dette var en mønstertest hvor jeg testet hvor hårdottene kunne sitte på jakken og hva slags mønster jeg ønsket å lage. Denne er håndmalt, og så ble det til at de prikkene ble til hårdotter på den endelige versjonen.
— Du har vært praktikant hos Iris von Herpen. Vi du fortelle litt om hennes metoder og hva lærte du om design hos henne?
— Iris von Herpen er et haute couture motehus som lager kjoler til METgala, til kjendiser. Det er et lite motehus med fem ansatte og 20 interns. Hun lager to kolleksjoner i året, med ca. 12 til 14 kjoler hver.
Von Herpens kjoler er preget av mange detaljer, forteller Idunn. De er satt sammen av tusenvis av små deler og det er mye håndsøm. Det ligger mye arbeid bak hvert plagg.
— Hun har faktisk gått på ArtEZ, hun også, på motedesign, så det var litt stas. Hun jobber mye med moderne teknikker som 3D-printing, silikonforming og laserkutting, og hun lager mange egne materialer. Så den delen var veldig spennende å få være med på.
Om 10 år
— Hvis alt går etter planen, hvor befinner du deg om 10 år?
— Jeg for meg at jeg fortsatt er her i Oslo. Jeg jobber på et teater, kanskje på kostymeavdelingen i Operaen. Om jeg har en lederstilling eller ikke, det får vi se på, smiler hun.
Idunn ønsker å kunne skape kostymer i samarbeid med andre personer ved teateret, som manusforfattere, scenografer, dansere. Hun ønsker seg en livlig arbeidsplass. — Og kanskje jeg har fortsatt med mitt eget brand, FIBRE studios, hvor jeg jobber med menneskehår, selvfølgelig, og andre gjenbruksmaterialer og skaper forskjellige typer klesplagg.
Se videointervjuet
Dette innholdet lastes fra en tredjeparts nettside, og ANSA kan ikke garantere for hvilken informasjon som innhentes. Se gjerne vår personvernserklæring for mer informasjon.
Hvis du ønsker å se innholdet kan du endre samtykket ditt og godta markedsføring.
Vil du studere kunst eller design i utlandet? Rundt 400 norske studenter tar kunst og designutdanning i utlandet. Det er flest som studerer dette i Nederland, Italia, Australia og Storbritannia.
Vil du studere arkitekt i utlandet? Rundt 320 norske studenter tar arkitektutdanning i Europa. Det er flest som studerer i Danmark, Storbritannia og Spania.
Å studere foto i utlandet åpner en verden av muligheter som strekker seg langt utover det tekniske. Det handler ikke bare om å lære å bruke et kamera, men om å se verden gjennom et nytt objektiv – både bokstavelig og metaforisk.
