Agathe Leira Madsen: Den ærlige dansen
Danseren Agathe Leira Madsen imponerte i Juvenarte 2025 med sin fysiske styrke og særegne og kraftfulle uttrykk. Det vant hun førsteprisen for. Hvordan begynte hun med dans, hva har hun lært av utlandet og hvor går veien videre?
Denne artikkelen er basert på et videointervju gjort sommeren 2025 av Dina Dignæs Eikeland og Mikkel Brændsrød Bjørneboe. Se intervjuet.
Agathe Leira Madsen vant førsteprisen i Juvenarte 2025 med en showreel med forskjellige utdrag fra hennes arbeid, både forestillinger og øvinger i studio. Hun imponerte fagjuryen med sin fysiske styrke og særegne og kraftfulle uttrykk. De mente at hun blant annet utstråler en sterk formidlertrang og personlig fortellerevne, og «illustrerer på praktfullt vis dansens potensial — hvordan dans i sin natur gir oss økt bevissthet om betydningen av bevegelser, og hvor viktig den er for utviklingen av samfunnet.»
Førstepremien var et kunstnerstipend på 20 000 kroner.
23-åringen fra Ålesund har nå lagt bak seg tre år ved kunstskolen ArtEZ i Arnhem i Nederland og skal begynne på lærlingeåret. Hun skal danse med kompaniet tanzmainz ved Tysklands statsteater i Mainz, og gleder seg til å være med i en produksjon av den norske koreografen Alan Lucien Øyen. Kompaniet skal dra på turné til blant annet Oslo.
I sommer tok ANSA Juvenarte en prat med Agathe for å finne ut mer om hvordan hun endte opp med dans, hva hun har lært av å studere i utlandet og hva hun drømmer om videre.
Å satse på dansen
— Hvordan ble du danser?
— Det startet egentlig med storebroren min. Vi gikk på pardans, så fra jeg var veldig, veldig liten var jeg med på mange danseopptredener og konkurranser og sånt. Det startet med vanlig barnedans som senere gikk over i pardanskurs.
Senere begynte hun med konkurransedans og så ble hun interessert i klassisk ballett.
— Det var vel da jeg var rundt ni at jeg fikk begynne på ballett i tillegg, men så en gang på ungdomsskolen ble det veldig mye med skolearbeid og mer og mer ballett.
Hun vurderte frem og tilbake hva hun skulle gå videre med på videregående, men fant ut at hun ville satse på dans og gå fullt inn for det.
Til utlandet
Agathe syntes det hørtes spennende ut å få erfare det å studere i utlandet og oppleve en ny kultur. Hun ville flytte lenger hjemmefra og finne ut av ting på egen hånd.
— Det var et tøft valg i starten, for jeg var jo egentlig veldig innstilt på KHIO (Kunsthøgskolen i Oslo) og å gå jazzdans der. Ja, jeg var veldig opptatt av det gjennom videregående, for jeg hørte jo mye om den skolen.
— Hva var det med danselinja på ArtEZ som tiltrakk deg?
— Jeg ble egentlig veldig tiltrukket av den nettopp fordi det er en internasjonal danselinje. Så da møter man jo folk med utrolig mange ulike bakgrunner og ulike erfaringer, og jeg følte at der får man delt mye med hverandre på en helt annen måte. Alle kom med sine erfaringer og sitt dansemiljø, og så deler man med hverandre og finner ut av ting sammen.
For Agathe passet studiet veldig godt med det hun ønsket å lære mer om.
— Jeg ville fortsette å jobbe på teknikk og jobbe fysisk, men samtidig ha rom for mer konseptuelle temaer og måter å arbeide på. I dansemiljøet i Nederland har de en god blanding. Skolen fant jeg egentlig ut av litt mer tilfeldig da jeg begynte å søke rundt og lese om masse skoler i Nederland. Jeg spurte folk som gikk der fra før og tok kontakt med andre elever og hørte hvordan de opplevde det å gå der. Og det jeg satt igjen med var jo nettopp det som jeg lette etter: at jeg får jobbet mye fysisk og utvikle meg videre teknisk, men at det også er mye kreativt arbeid. Ja, det bare hørtes ut som at det kunne passe meg veldig bra, så tok jeg egentlig bare litt sjansen fordi det føltes riktig.
Les også
Livet på ArtEZ
— Hvordan har det vært å være der de siste tre årene?
— Det er så overveldende å snakke om, nesten, for det er så mye ulikt vi faktisk gjør på skolen. Det kombinerer både teknikktrening, og det kreative, i tillegg til at det skal være et godkjent studium, så det er jo mye ulikt som blir kombinert og vi har hatt mange ulike gjestelærere.
— Av og til klikker du kjempegodt med stilen som den læreren har å tilby og andre ganger er det mer sånn at man må tenke at man er der for å lære av det, men det er ikke nødvendigvis det som treffer en mest.
De ulike gjestelærerne og deres ulike stiler har gjort at hun har fått enda mer innblikk i hva som finnes og hva som funker for henne og ikke, og hvordan hun skal håndtere det å jobbe med noe som kanskje ikke er favorittstilen. Det er alltid noe å få ut av det likevel, mener hun.
— Timeplan er forskjellig fra uke til uke og dag til dag, og vi vet bare noen uker i forveien hvordan dagene ser ut. Vi har ikke faste tider for start og slutt og sånt, så det varierer veldig i løpet av året hvordan det ser ut. Men vi har ofte i fysiske timer, som ballett og samtidstimer, og så har vi kreativt arbeid, koreografi og utforskning av ulike konsepter. Og så har vi en del teori og fysisk arbeid, så det er alltid en god blanding, egentlig, med mer og mer fokus på det fysiske i løpet av året.
— Vil du fortelle litt om miljøet der?
— Det er jo kjempekult å ha venner fra så mange ulike steder, men sånn er det jo litt med dansing generelt: Man reiser gjerne mye rundt og får gode venner her og der. Så drar man fra dem, og det er jo det som er litt tøft med å ha søkt etter et såpass internasjonalt nettverk. Men igjen gjør det at jeg føler jeg har vokst veldig mye som person. Både fordi man har ulike måter å oppføre seg på og kanskje da gjerne ulike syn på ting. Det har jo blitt mange diskusjoner hvor vi har måttet tørre å være uenige i ting og snakke om ulike temaer. Og så er det jo noe i det å tørre å møte hverandre som mennesker og kanskje ha litt mer tålmodighet og åpenhet for å forstå at noe jeg for eksempel tok meg nær av ikke er vondt ment fra den andres side, men at de er vant til å si ting på en annen måte.
Lærere fra hele verden
— Hvilke gjestelærere har dere hatt på skolen?
— Vi har hatt veldig mange ulike gjestelærere, både fra Nederland, men også lærere fra andre land som er blitt invitert til å komme. Det er spesielt én, Miguel Altunaga, som opprinnelig er fra Cuba, men som nå har base i London, som har undervist oss litt og jobbet med improvisasjonsbasert arbeid. Han har gått tilbake til røttene sine og har funnet mer spirituelle sider ved dem og kombinert det med samtidsdansestil, i tillegg til at det er mye improvisasjonsbasert. Når vi jobber med ham føler jeg at jeg kommer inn i en helt egen verden, og stilen hans passer meg veldig bra.
— Når du sier spirituelt, hva ligger i det?
— Det er energien man kommer med, og en viss åpenhet man har i arbeidet. Og at det handler mye om hvert individs opplevelse og følelse heller enn hvordan ting skal se ut eller hva man skal oppnå i arbeidet. Og jeg føler at når det spirituelle blir tatt med inn i en mer generell undervisningssetting der kanskje ikke alle er spirituelle eller troende, så føler jeg man merker en endring.
Magien i studio og på scenen
— Hvorfor valgte du å vise både innslag fra trening i studio og fra forestillinger i ditt vinnerbidrag til ANSA Juvenarte?
— Jeg tror det er mest fordi jeg generelt liker å dele mer åpent og være så ærlig som mulig i det jeg gjør. I tillegg til at den dansen folk kanskje ser mest er jo når de drar på teater eller en forestilling og ser den på en scene. Men så skjer jo veldig mye av arbeidet i studio og det er en egen type intimitet når man jobber, enten man er alene i studio eller med noen få folk eller grupper. Det er en annen magi der, føler jeg, som ikke alltid kan tas med på samme måte opp på scenen.
— I dansen utforsker du komplekse temaer som emosjonelt misbruk i nære relasjoner. Hvordan jobber du med formidling av så tunge temaer?
— En ting som er viktig for meg er i hvert fall å jobbe med andre som jeg er trygg på, med mindre jeg jobber på soloprosjekter på egen hånd. Og det er viktig å kunne tørre å være åpen og diskutere og prate om ting, men også være komfortabel nok til å si fra om noe blir for mye. For min del ligger det jo også veldig mye i å jobbe med en tematikk og bruke det mer som inspirasjon i det jeg lager heller enn å få frem en spesifikk historie som jeg da putter på scenen og prøver å få inn hos dem som ser på. Så er det heller opp til publikum å ha nok åpenhet til at de kan se på og oppleve det som de selv trenger.
Artikkelen fortsetter under videoen.
Se også: Agathes vinnerbidrag
Lærling i Tyskland
Nå som tiden i Arnhem er over og lærlingeåret står for tur, skal Agathe av gårde til Tyskland og danse med kompaniet tanzmainz.
— Det er et av de samtidsdansekompaniene som jobber mer med nye creations heller enn repertoar, som ofte er veldig vanlig, særlig i de ulike statsteatrene i Tyskland. Jeg skal være med i fem ulike produksjoner med dem. Forrige sesong jobbet de faktisk med den norske koreografen Alan Lucien Øyen, som jeg synes er veldig kul og var særlig opptatt av i starten av graden. Så det blir veldig spennende å få være med i den produksjonen neste år, smiler hun.
Fremtidsdrømmene
Etter studiene har hun lyst til å fortsette med dans, men om det blir jobb som frilans eller i kompani, er hun ennå usikker på.
— Jeg tenker at jeg ser at hvordan det funker etter hvert og om jeg ønsker å etablere meg et sted. Hvis det blir frilans, reiser jeg jo mye rundt omkring, men hvis det blir et kompani er det enklere å tenke at jeg skal være der over lengre tid.
— Hvor ønsker du å se Agathe om ti år?
— Om ti år skulle jeg nok helst fortsatt reise rundt i verden og opptre ulike plasser, smiler hun. — Oppleve ulike kulturer og stiler innen dans. Det er et kompani i London, Hofesch Schechter kompani, som jeg har veldig, veldig lyst til å jobbe med. Og jeg skulle veldig gjerne ha jobbet med Eveline Jansen, en nederlandsk danser som har begynt å koreografere mer nå, og som jeg også liker veldig, veldig godt. Hun har også jobbet med Hofesch-kompaniet i London. Det er de store tingene som jeg håper veldig på.
— Til slutt: Hvilke råd ønsker du å gi til dem som vurderer å studere utenlands?
— Bare gå for det! Jeg føler at veldig mye usikkerhet og ting som man kanskje er nervøs eller redd for på forhånd, finner man alltids ut av. Og husk at det er så mye man kan oppleve utenfor selve studiet, også. Knytt kontakt med dem du studerer med, eller også folk utenfor campus som man møter rundt i det som skjer. Og hvis man har et kjært forhold til familie og venner hjemme, husk å holde kontakt og ringe og sende melding, det føler jeg var en veldig viktig del av studiet i utlandet.
Se intervjuet
Les også
Oppdag flere kunstnere
Vil du lære mer om andre vinnere av Juvenarte?
