Anna ser tilbake

Hjem /

Anna ser tilbake

Anna Handal Hellesnes takker for seg etter to år som ANSAs president. Hva tenker hun om veien hit, perioden hun nå legger bak seg og planene videre? — Dette ble et ganske selvutleverende intervju!

| Sist oppdatert: | Forfatter: Ingeborg Midtsem-Utengen
Anna Handal Hellesnes med ANSA-genser foran blå vegg

Jeg har så inderlig tro på ANSAs prosjekt, og jeg har virkelig kunnet fordype meg i det. Det har vært veldig givende å jobbe med å få politikere til å lytte til ANSAs budskap.

— Anna Handal Hellesnes

Anna Handal Hellesnes

  • Født 1998 og oppvokst på Rykkinn i Bærum kommmune
  • Gikk IB-linja ved Nesbru videregående og tok andreåret på utveksling til New Zealand.
  • Startet sitt politiske arbeid i Elevorganisasjonen og var internasjonalt ansvarlig i sentralstyret 2017–2018 og senere medlem av kontrollkomiteen.
  • Har en bachelor i historie og politikk fra University of Edinburgh.
  • Har vært tillitsvalgt for ANSA UK og deretter president for ANSA i to perioder.
Anna Handal Hellesnes foran Stortinget

Politikknerd i førersetet

Som ANSAs president gjennom to år har Anna jobbet med å lede hovedstyret og fremme organisasjonens politikk, og hun har vært ANSAs talsperson og ansikt utad. Hun har vært på Stortinget mange ganger, møtt politikere fra både regjering og opposisjon, og fått mye medie- og beredskapstrening.

Hver ANSA-president har en del frihet til å forme vervet selv, og har ulike ting de ønsker å prioritere. Noen velger å bruke mye tid i utlandet hos de lokale tillitsvalgte, andre jobber mye med påvirkning i Norge, men de fleste lander et sted imellom.

Selv elsker Anna det høye tempoet og det politiske spillet, de uventede telefonene og usikkerheten rundt hva som befinner seg rundt neste sving. Politisk stoff fyller det meste av hverdagen, både dagens og fortidens politikk. I ANSA-kontorets ukentlige quizer får kollegene stadig innblikk i hennes egenskaper som vandrende politikkleksikon. For Anna er politikk en livsstil og hun er en selverklært politikknerd.

— Du må ta med at dét på ingen måte er en forutsetning for å bli en god president!

Notert. Men hvordan var veien hit, og hvilke planer har den avtroppende presidenten videre?

Å finne sitt talent

Da Anna gikk på barneskolen drømte de fleste barna om å bli kjendis. Klassekameratene trente på idrett, sang og dans og tenkte tilsynelatende mye på å bli gode nok til en gang å bli berømt. Selv tenkte ikke Anna at hun hadde noe åpenbart talent, i hvert fall ikke noe som en gang kunne gi kjendisstatus. Hun spilte håndball på fritiden, men for henne lå det ingen større ambisjoner i hobbyen.

Hun hadde mange tanker om hva hun skulle bli når hun vokste opp. Var det noe hun var god på? Noe hun kunne tenke seg å jobbe med?  Anna tenkte i stor grad at det ikke var noe spesielt hun var særlig god på. Utenom å snakke — det kunne hun.

— Jeg får bli politiker, da! tenkte jeg.

Hekta på Brundtlandt

Hun kommer fra en politisk aktiv familie, med en bestemor som satt mange år i kommunestyret og en mor som ifølge datteren er «superfeminist». Det var mye som lå til rette for at Anna skulle bli interessert i politisk arbeid.

Selv om alle barna i familien ble eksponert for politikk hjemme, var hun den eneste av søskenbarna som selv ble politisk aktiv.

— Det var definitivt bestemor og mamma som fikk meg interessert i politikk. Jeg husker at jeg gikk på barneskolen og sov over hos bestemor. Jeg skulle finne en bok å lese på senga, og hyllene var fulle av alle mulige bøker om politikk. Biografier om Haakon Lie, Trygve Bratteli og andre menn i politikken. Jeg lette til jeg fant en bok om en kvinne, og det var tilfeldigvis biografien til Gro Harlem Brundtland. Det var den første boken jeg egentlig leste ordentlig, og siden da var jeg hekta.

— Det nytter å bidra

Som barn ville Anna heller sitte ved voksenbordet i selskaper enn ved barnebordet. Hun likte å høre på de voksne snakke, og var nysgjerrig på det som skjedde både i Norge og verden utenfor.

Hun ble aktiv i elevrådet på barneskolen, men da hun skulle begynne på ungdomskolen, visste hun ikke om hun ville fortsette med elevrådsarbeid. Hun skulle gå med nye elever og bli en del av et annet miljø, og hun fikk mulighet til å bruke tid på andre interesser.

Anna Handal Hellesnes hvit genser

Det var 2011 og hun var spent på å ta fatt på ungdomskolen etter sommerferien. Så slo tragedien ned den 22. juli, og hun fikk vite at en jente hun kjente gjennom både korps og elevrådsarbeid var en av de mange som hadde blitt drept på Utøya.

— Vi var mange som så veldig opp til Margrethe, og det var så vondt at hun gikk bort. Jeg ble veldig opptatt av å finne en måte å bidra i samfunnet på. I likhet med veldig mange i min generasjon var jeg litt for ung til å helt forstå det som hadde skjedd. Men jeg skjønte at noe fundamentalt hadde blitt angrepet den dagen. Jeg ville på en eller annen måte være med og styrke demokratiet vårt, så da bestemte jeg meg for å stille til elevrådet da jeg begynte på ungdomskolen likevel.

Senere engasjerte hun seg i Elevorganisasjonen (EO), og der møtte hun et perspektiv hun aldri glemmer: Selv om de sakene EO jobber med kan virke små i den store sammenhengen, er alt vi gjør en del av den viktige jobben i et levende demokrati.

— Det var en bekreftelse på at det faktisk nytter å bidra, også med de små tingene. Sånn er det med ANSA også — vi er en skole i demokrati. Ofte kan vedtekter og møteregler og alt det der virke som et mas mer enn noe annet, men det gir oss også en viktig forståelse for hvordan demokratiet fungerer. Ungdoms- og studentorganisasjoner er en av hjørnesteinene i demokratiet, og det må vi alltid hegne om. Derfor er jeg så takknemlig for å ha fått være en del av det!

Anna Handal Hellesnes smiler med ANSA-genser
Annas engasjement for ANSA er smittsomt. Genseren, den eneste i sitt slag, er designet og strikket av mamma og «superfeminist», Gro Handal. (Foto: ANSA)

Møtet med ANSA

Det var gjennom EO hun møtte ANSA ordentlig som politisk organisasjon. De to organisasjonene hadde samarbeidet om å utarbeide god politikk på utveksling på videregående.

— Jeg hadde ikke begynt i ANSA selv, engang, første gang jeg tenkte at det hadde vært kult å ha presidentvervet! sier hun lattermildt.

— Dette ble et ganske selvutleverende intervju!

Da hun begynte på videregående, var hun mer enn klar nok for å oppdage noe nytt og spennende. Hun dro så langt vekk som hun kunne, til New Zealand.

— Det at jeg reiste så langt vekk på videregående bidro til at jeg valgte Storbritannia da jeg skulle begynne å studere. Det var viktig for meg at det var lettere å komme hjem til Norge i løpet av semesteret.

At valget falt på en bachelor i historie og politikk i Edinburgh, takker hun ANSA for.

— Jeg deltok på en studiemesse den våren, og det eneste jeg husker derfra var at Ole Kristian Bratset, daværende president i ANSA, gikk opp på scenen og presenterte seg: Hei, jeg heter Ole Kristian og jeg har studert historie og politikk ved University of Edinburgh. Det var første gang jeg hørte om det studiet og i det hele tatt vurderte Skottland. Jeg kunne jo bare dra dit og gjøre det samme?

Mulighetene ute i verden

I Edinburgh skrev hun bacheloroppgave om folkemordet i Rwanda.

— Noe av det som var så fint i Edinburgh, og som viser hvilke muligheter som finnes i utlandet, var at da jeg endelig fant min nisje og det emnet jeg ville skrive om, viste det seg at foreleseren min var en av verdens fremste forskere på feltet! Jeg fikk til og med ha ham som veileder. Jeg har oppgaven her på kontoret et sted, bare vent litt.

Hun går for å finne oppgaven, men gir fort opp jakten. Skrivebordet og skapet, som til daglig vitner om en eier med mange baller i luften og en forkjærlighet for klenodier, er hakket mer rotete enn normalt nå som vervet er i sluttfasen.

Inn i ANSA-familien

I Edinburgh engasjerte hun seg i ANSA UK og ble etter hvert valgt som leder av landsstyret. Da bachelorgraden gikk mot slutten, kom endelig muligheten til å gjøre alvor av ideen om presidentvervet.

— Jeg hadde lyst til å jobbe med politikk og organisasjonsutvikling, og hadde vært tillitsvalgt i Storbritannia i nesten tre år. Det var så mye med ANSA som jeg ville jobbe med, så det å stille til fulltidsvervet var en ypperlig mulighet.

Detaljbilde skrivebord med flagg
Foto: ANSA

Anna om presidentvervet

Forsksnings- og høyere utdanningsminister Oddmund Løkensgard Hoel og Anna Handal Hellesnes
Med kunnskaps- og høyere utdanningsminister Oddmund L. Hoel. (Foto: ANSA)
Med tidligere administrerende direktør i Lånekassen, Morten Rosenkvist. (Foto: ANSA)

Veien videre

Når Anna nå drar til utlandet igjen for å fortsette utdannelsen etter to perioder som president, er det faktisk ikke med en politikerjobb der fremme i siktet. I motsetning til karriereveien som den mye yngre Anna så for seg, finnes det mange andre jobber der ute for en som er glad i å snakke og kjempe for det man tror på.

Neste stopp er Sverige og en master i holocaust- og folkemordstudier ved universitetet i Uppsala, som regnes som et av verdens beste universiteter.

— Den ultimate drømmejobben ville være ved den internasjonale straffedomstolen i Haag. Nå har jo ikke jeg jusutdanning, så det går jo ikke helt, men å bli en del av hele FN-systemet hadde vært spennende! Det hadde vært veldig givende å på en eller annen måte få bidra til å hindre folkemord og straffe dem som begår dem. Og en annen idé som har dukket opp i det siste, er at det hadde vært gøy å jobbe i Kunnskapsdepartementet og bidra mer inn til norsk politikk og utdanning derfra.

En i kulissene

Bestemoren mener hun burde bli minister en gang, men Annas drøm ligger ikke i utøvende politikk. Selv om hun som ANSA-president har vært mye i media og foran kamera, er hun ikke så opptatt av å være kjent. Det er saken som er viktig.

— Jeg vil heller være en i kulissene, for eksempel en rådgiver. Jeg er altfor glad i å bruke tid på å sette meg inn i saker og forstå dem. Hvis jeg hadde vært politiker, hadde jeg blitt veldig ineffektiv i lengden, tror jeg. Politikere kan ikke sette seg altfor nøye inn i alle sakene de får presentert. De må lene seg mer på teamet rundt, som gjør en så viktig jobb med forarbeidet og rådgivningen. Jeg synes de oppgavene er mer interessante.

I så måte har jobben i ANSA passet perfekt.

— Jeg har så inderlig tro på ANSAs prosjekt, og jeg har virkelig kunnet fordype meg i det. Det har vært veldig givende å jobbe med å få politikere til å lytte til ANSAs budskap. Noen ganger har det gått, andre ganger ikke, men jeg håper det på sikt bidrar til å gjøre gjennomslagene våre enda bedre.

Aurora Ørstavik og Anna Handal Hellesnes
Anna sammen med Aurora Ørstavik (t.v.), politisk rådgiver i ANSA, sparringspartner og fast følge på alle oppdrag. (Foto: ANSA)

Å gi seg mens leken er god

Hun er glad i jobben som president, men føler det er passende å gi seg mens leken er god. Hun vil gå videre mens det fortsatt føles vemodig og motivasjonen er på topp.  

— Jeg kommer til å savne det dagligdagse og det å ha en egen ANSA-pult. Jeg er en nostalgisk person som liker å ha mange ting og bilder rundt meg. Minnene sitter i liksom i dem, og det er så mange fra tiden i ANSA.

— Jeg vil si tusen takk til ANSA som har gitt meg muligheten til å ha drømmejobben i to år, og tusen takk til alle menneskene jeg har møtt langs veien. Takk for alle samtalene, latteren, lærdommen, de gode og de mindre gode rådene. Jeg er veldig glad for at jeg i dag kan kalle mange av dem gode venner.

Tastatur og kaffekopp
Detaljbilde av skrivebordet. Tatt i smug. (Foto: ANSA)
Grå vegg med bilder og kort
Minner fra et innholdsrikt ANSA-liv. (Foto: ANSA)
Dokument
Vi fant oppgaven til slutt. (Foto: ANSA)
Vennegjeng sitter på en stein med utsikt over fjell, sjø og by

Vil du bidra i ANSA?

Uten engasjerte medlemmer hadde ikke ANSA vært en realitet. Vi setter pris på alle som vil engasjere seg, enten du vil bidra lokalt i studiebyen din eller sentralt i organisasjonen. Vil du vite mer?