For Alexander har karrieredrømmen han fikk på ungdomsskolen endelig gått i oppfyllelse, og utlandet har vært sentralt i det meste han har foretatt seg.

En drøm tar form

Alexander begynte tidlig å snuse på utlandet og vise interesse for internasjonale forhold.

— Fra ung alder var jeg interessert i nyheter og var nysgjerrig på ting som skjedde rundt omkring i verden. Men det var mange steg som til slutt førte meg til konklusjonen om at Utenriksdepartementet var det stedet jeg ville jobbe.

Til utlandet

— Hvorfor akkurat University of Sussex og internasjonale relasjoner og utvikling?

— Det var flere universiteter jeg vurderte, og faktisk var campus noe som påvirket meg en del. University of Sussex ligger midt i et naturreservat, så det var veldig fint og grønt og passet meg godt.

I Sussex tilbød de også fagkombinasjonen som Alexander var så opptatt av. Han ville studere internasjonale forhold og utvikling i kombinasjon.

— Jeg ville lære mer om hva som egentlig fører til krig og hva det er som sikrer fred, og Sussex ga meg et godt utgangspunkt for det. De har et av de beste instituttene i verden for internasjonale utviklingsstudier.

Under studiene i England tok Alexander også ett semester med utveksling til Korea University i Seoul. Det valget var drevet av en personlig reise i hans egen historie.

— Jeg er halvt sørkoreansk, og jeg ønsket å utforske den delen av meg selv. Jeg ville forstå den sørkoreanske kulturen bedre. Hva består den i, hva har den å si for hvem jeg er, og hva har den å si for hvem andre tror jeg er når de møter meg?

Selv om han har sørkoreanske aner, har han ikke familie i landet. Den eneste måten for ham å lære den siden av seg bedre å kjenne, var å reise dit.

Da han senere var ferdig med bachelorgraden i Sussex og skulle ta master, dro han tilbake til Sør-Korea, denne gang til Seoul National University. På utveksling hadde han lært mye om seg selv om kulturen, men nå var han drevet av faglige spørsmål.

— Jeg hadde et ønske om å forstå Nord-Korea-problematikken og dynamikken i Øst-Asia på et dypere nivå enn jeg fikk utforsket på utveksling.

Kulturforskjeller

Han trivdes godt i Sør-Korea og mener det er et fantastisk land å være i. Den sørkoreanske kulturen er riktignok veldig annerledes fra den europeiske på flere områder.

— Jeg hadde lest meg godt opp på kulturen på forhånd, men det er forskjell på å lese om det og faktisk møte folk. I Øst-Asia har man for eksempel forskjellige modaliteter når det gjelder høflighet. Så lite som ett års aldersforskjell mellom folk har noe å si for hvilken høflighetsform man skal bruke, og det var en overgang. Det er så mange nyanser som til og med koreanere kan ha vanskeligheter med.

Han presiserer at sørkoreanerne ikke var like strenge med ham når det kom til høflighet. Det var et tydelig skille i forventinger til utlendinger og innfødte.

— Når man kommer utenfra det sørkoreanske samfunnet, er det ikke så lett å komme helt på innsiden, så det var heller ikke forventet at jeg skulle forstå nyansene helt. De har forståelse for at deres kultur, sett med vestlige øyne, er unik.

— Det er mange fasetter av kulturen som er veldig interessante. Korea er, særlig før, men også nå, et land som setter det kollektive høyere enn Norge og andre vestlige land. De har en sterk kultur for å ta vare på hverandre og sørge for at andre har det bra. Tanken er at «Vi er en gruppe sammen, så vi skal ha det bra sammen.» Det er en erfaring som man ikke nødvendigvis har i Norge. Ja, vi tar jo vare på vennene våre og folk i kretsen og nabolaget, men ikke på et like kollektivt nivå overfor fremmede. Fiskehandleren på torget ønsker genuint at jeg skal ha det bra, og sånne positive opplevelser gjorde at jeg følte meg veldig velkommen som utlending.

— Merket du kulturforskjeller i akademia i de ulike landene?

— Ja, det var store kulturforskjeller mellom universitetene i Storbritannia og Sør-Korea.

I Storbritannia opplevde han professorene lå på omtrent samme pedagogiske linje, og de fremmet gjerne egenutvikling og evnen til å tenke selv. Studentene deltok i diskusjoner og seminarer med professoren som fasilitator, men poenget var at studentene selv skulle bearbeide temaet og styrke argumentasjonsevnen.

— I Sør-Korea var det større pedagogisk variasjon mellom professorene. Noen av dem var av den tradisjonelle og mer autoritære skolen, de hadde studert i Sør-Korea og videreførte det de syntes funket fra deres utdanning. Ofte var det sånn at professoren snakket for klassen, og studentene skulle høre på og ta notater og ikke stille kritiske spørsmål. Når vi drøftet på eksamen skulle vi bruke professorens retning som utgangspunkt i løsningen. Det var også tidvis ganske ekstremt hvor mye vi skulle lese til hver modul. Det var lagt opp til at vi skulle bruke svært mye tid på studier, og de hadde ikke den samme ideen om balanse mellom studier og privatliv som i Storbritannia og Norge.

— Andre professorer igjen hadde studert i USA eller Storbritannia og hadde virkelig tatt den britiske akademiske holdningen til seg, så undervisningen minnet mer om den jeg kjente fra Sussex. Det var også mange professorer som selv hadde studert under en mer autoritær stil i Sør-Korea, men som ikke nødvendigvis tok med seg den holdningen videre i møte med deres egne studenter.

Han understreker at utdanningen overhodet ikke var dårligere.

— I Sør-Korea hadde vi for eksempel flere muligheter til å dra på konferanser og bygge nettverk, og jeg opplevde at vi ble bedre kjent med de sørkoreanske professorene enn de britiske. Vi fikk gode muligheter ved siden av forelesninger til å skaffe oss faglig tyngde. Det var en nettverksmulighet som man ikke fikk i Storbritannia. Der Storbritannia generelt har en mer teorifokusert studiehverdag, har de sørkoreanske universitetene i større grad det praktiske in mente med tanke på videre karriere. Det ble holdt mange spennende foredrag om forskjellige emner som det var lett for oss studenter å delta på.

Han trekker også frem de studentdrevne rundebordsdiskusjonene som en fordel i Sør-Korea.

— Vi representerte ulike regioner og land, og dermed også et stort kulturmangfold. Hver uke presenterte og diskuterte vi problemstillinger vi syntes var interessante. Det foregikk helt utenom undervisning og pensum, og det var et morsomt tilskudd til den vanlige utdanningen. Professorene kom gjerne og hørte på, og det var en av de få anledningene hvor vi hadde ordet og de hørte på våre innspill.

Mulighetene i utlandet

Som medlem i modell-FN-foreningene i Sussex og Seoul fikk han dra på internasjonale konferanser.

— Etter hvert ble jeg ordstyrer på flere konferanser. Jeg fikk forståelse for lederskap og kommunikasjonsmetoder, og hvordan man kan styre debatter på en konstruktiv måte. Det endte med at jeg ble leder for FN-foreningen i Sussex. Jeg har gjort mye forskjellig, men det å være komfortabel med å snakke foran forsamlinger skylder jeg modell-FN.

— Under masteren i Sør-Korea hadde du ganske mange verv og frivillige jobber ved siden av studiene. Du var blant mye annet økonomiansvarlig i ANSA Sør-Korea i to perioder, studentrådsleder og medlem i en bokklubb for sør- og nordkoreanere. Hvordan har det formet deg?

— Når det gjelder vervet som økonomiansvarlig i ANSA Sør-Korea, vil jeg nok si at jeg alltid har vært ganske god på budsjettering og sånt. Så jeg passet nok til rollen sånn sett, men for meg handlet det i stor grad om å være med og skape et samhold i land som er langt unna hjemme, for folk som har både lik og ulik bakgrunn. Vi arrangerte blant annet besøk hos ambassaden, holdt kontakt med ANSAs sekretariat og prøvde å gjenopplive et karriereforum i Hongkong (som endelig ble avholdt i 2025, red. anm.). Vi kom langt i planleggingen av det, men dessverre stoppet det opp da pandemien kom. Men vi hadde fått økt forståelse for hvordan man får i gang et stort arrangement. Det å få være med på sånne store ting har jeg lært mye av.

— Da jeg var studentrådsleder lærte jeg mye om forhandlinger og lederskap. Medlemmene av studentrådet hadde hatt ganske ulike saker som motiverte dem til å stille, og det var nødvendig med tydelig lederskap for å samle oss og ivareta interessene til studentene. En av de viktigste sakene vi jobbet med, handlet om skolepengeordningen, og vi var i forhandlinger med fakultetet for at de ikke skulle øke skolepengene. Vi klarte til slutt å forhandle frem en løsning som vi var fornøyd med.

— Jeg var også med i en bokklubb for nordkoreanere som hadde startet et nytt liv i sør. Møtet med dem gjorde at jeg fikk veldig empati for situasjonen som nordkoreanere står i. De har en veldig spesiell og spennende bakgrunn, og jeg lærte mye av å måtte navigere i det på en sensitiv måte. Det var veldig verdifullt å høre deres perspektiver på styresett, demokrati og livet generelt.

For Alexander var det beste med å studere utenlands å oppleve noe helt annet. Det å kunne lære andre kulturer å kjenne, hvorfor samfunnet er bygget opp slik og sånn. Og også å forstå hvorfor vi i Norge er sånn som vi er.

For hvilke eksempler kan man gi for å vise at man har kulturforståelse for Sør-Korea? Hva skal man si for å vise at man har fått verdifulle perspektiver? Og hvorfor er egentlig erfaringene relevant for en arbeidsgiver?

— Jeg har vært i en del situasjoner hvor dette har vært litt vrient. Jobbintervjuer er en ganske spesifikk kontekst med begrenset tid. Mange arbeidsgivere er likegyldige til betydningen av utenlandsstudier. De er ikke nødvendigvis så opptatt av dannelsen man har gått gjennom, for det blir litt for løst for dem. Mange vil heller vite om du for eksempel er god i Excel og om du vil mestre systemene de bruker.

Han lærte etter hvert at nøkkelen til å vise hva han kunne, lå i å konkretisere kompetansen fra utlandet så godt han kunne.

— Det var en prosess for å komme dit. Jeg begynte å flette inn konkrete hendelser hvor jeg hadde brukt en ferdighet jeg lærte i utlandet. Og det var jo stillinger der jeg mente at utenlandserfaring var spesielt viktig for jobben, og da ble det min oppgave som jobbsøker å forberede gode argumenter for hvorfor akkurat min erfaring var relevant.

— I hvilken grad vil du si at utenlandsstudiene hadde betydning for at du fikk jobben som partneransvarlig i ANSA og nå aspirant i utenrikstjenesten?

— I ANSA, i noen grad. I UD, i veldig stor grad! I begge disse jobbsøkerprosessene var de interessert i utenlandserfaringen min. Samtidig — når man har vært utenlands i syv år, er det vanskelig å skille mellom hva som «bare» er dannelse og hva som er utenlandserfaring. Alt er blandet. Men det jeg lærte i utlandet har jeg brukt aktivt i både ANSA og nå i UD.

Han forteller at nettverket fra utenlandsstudiene var viktig for jobben i ANSA, for eksempel nettverket av tillitsvalgte. Og da han skulle strukturere dagen selv i en ny stilling han skulle være med og forme, lente han seg på det han hadde lært gjennom en krevende studiehverdag.

— Dessuten var mine egne erfaringer som utenlandsstudent svært relevant for å forstå hva som skal til for at en utenlandsstudent skal komme inn i det norske arbeidsmarkedet. I arbeidslivet generelt er det ikke god nok forståelse for hvor viktig denne kompetansen er. Det er et arbeid som må gjøres der, og det var dette jeg prøvde å bidra til som partner- og karriereansvarlig i ANSA. Jeg ønsket å fremme utenlandsstudier og -studenter overfor det norske arbeidslivet.

I UD opplever han at han får brukt mye av sin faglige kompetanse i tillegg.

— Jeg har brukt koreansk i flere sammenhenger allerede, og jeg har også vært i en mindre forhandling hvor jeg brukte erfaringene mine fra studietiden. I UD, mer enn i ANSA, er det forhandlinger på tvers av kulturer, og dermed også behov for forståelse for de samme kulturene. Jeg får bruk for all kompetansen jeg sitter på, på en eller annen måte, så jeg opplever UD som en veldig interessant arbeidsplass.