Kelly Cecilie Foss
Deltaker ANSA Juvenarte 2026
Motedesign
Bachelor i Fashion design ved Willem de Kooning Academy, Rotterdam, Nederland
Om kunstneren
Navnet mitt er Kelly Cecilie Foss og jeg studerer Fashion design ved Willem de Kooning Academy i Rotterdam, Nederland.
Jeg kommer fra en bakgrunn i scenekunst. Har spilt i musikaler siden jeg var 12 år, gikk dramalinja på Jessheim videregående, dans på Follo folkehøyskole, studert teater kommunikasjon på OsloMet, tatt halvårsstudiet Motestyling ved School of Fashion Industry i Oslo, jobbet som stylist, og nå er jeg på mitt siste år i bacheloren Fashion design på Willem de Kooning Academy i Rotterdam.
Jeg ser på motedesign som et sterkt verktøy for historiefortelling, enten det er for å ta opp viktige sosiale problemer eller for å fange essensen av det å være menneske.
Arbeidet mitt er inspirert av hvordan jeg opplever verden rundt meg, med en spesiell interesse i hvordan design kan reflektere både personlige følelser eller starte større kulturelle samtaler. Motedesign er en plattform hvor jeg kan uttrykke en rekke narrativer.
Påvirkning av skandinavisk design markert av rette linjer og enkelhet gir meg klarhet til disse historiene, mens bakgrunnen min som scenekunstner i teater og dans gir et dramatisk og morsomt preg til arbeidet mitt.
Motedesign er der jeg blander kreativitet og mening. I fremtiden ønsker jeg å blande design, scenekunst, film og mote til å fortelle historier som inspirerer til refleksjon, gir mulighet til å dra inn i et annet univers og starte samtaler. Enten om narrativet er dypt personlig, humoristisk eller sosialt bevisst vil jeg lage noe som kan nå andre på et dypere plan.
Bidrag
«Nordmenn Er»
Bidraget mitt med tittelen «Nordmenn Er» er inspirert av mine røtter og oppvekst i Norge. Jeg utforsker spenningen mellom landets enorme velstand og rikdom, og de mer lukkete holdningene som ofte kommer til syne i møte med mennesker som er og oppfattes som «utenfra».
Norge beskrives gjerne som et av verdens lykkeligste og mest privilegerte land. Likevel har både immigrasjonssystemet og den generelle samfunnsholdningen i perioder vært preget av skepsis og ekskludering. Jeg har ofte undret hvordan et folk med så mye ikke alltid ønsker den samme velstanden og lykken for andre.
Underveis i prosjektet innså jeg at det kom fra et personlig perspektiv også. Mammaen min er norsk, pappaen min er halvt norsk og halvt nederlandsk-indonesisk, men uten særlig kontakt med denne kulturen. Jeg vil si at jeg vokste opp i en helnorsk kultur – samtidig som mine mørkere trekk og andres reaksjoner ofte minnet meg på at jeg ikke alltid ble sett på som «norsk».
Denne dobbeltheten gjorde meg både forvirret over om jeg hører til, stolt av den norske arven min, og samtidig kritisk til en del holdninger i samfunnet vårt. Dette førte til et prosjekt som løfter fram det beste av norsk tradisjon – og utfordrer hvem som får lov til å bære den, i håp om at velstand og inkludering kan høre sammen.
Gjennom en kolleksjon inspirert av tradisjonelle norske klesdrakter vil jeg hylle håndverket, historien og estetikken som har formet oss, samtidig som jeg åpner for nye perspektiver på hvem tradisjonene kan tilhøre.
Prosjektet, med tittelen «Nordmenn Er», stiller spørsmål ved hvem som kan representere norsk kultur i dag, og søker å inspirere til en mer inkluderende framtid. Målet mitt er å vise at tradisjon ikke svekkes av mangfold – tvert imot kan den vokse, deles og bæres videre av flere.
Denne kolleksjonen består av ti antrekk, alle inspirert av viktige plagg for oss nordmenn. Bunaden, strikketøy og yttertøy som anorakken og skidress. Jeg strikket halser i samarbeid med venner og familie, som ble en mulighet til å ære vår tradisjon med strikking og til å samles for å prate om disse litt vanskeligere temaene og hvordan vi sammen kan bli bedre.
Kortfilmen representerer disse samtalene, kombinert med lydklipp av Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove», kongens tale om hvem nordmenn er, og andre klipp fra norsk media og politikk. Hensikten er å få frem de motstridende følelsene både jeg og flere som meg har opplevd. Jeg viste dette frem på et mote show i Rotterdam, den ble tatt imot med åpne armer og flere kom opp til meg å delte sine følelser rundt det å vokse opp med en blandet bakgrunn i vesten.
