Om kunstneren

Jeg plasserer arbeidet mitt innenfor stedsspesifikk tekstilkunst, med studier i stedsspesifikk kunst ved Universität für angewandte Kunst i Wien, bachelor i tekstilkunst fra Kunsthøgskolen i Oslo og en mastergrad fra Fakultet for kunst, musikk og design i Bergen. Jeg fordyper meg i veving av egne «lerreter» – tettvevde, helhvite tekstiler i damaskteknikk som bearbeides etter at de tas ut av veven. Overflaten med damask-relieff responderer på omgivelsene – den endrer seg med betrakterens perspektiv og det skiftende lyset. Farge og mønster oppstår i innfargingsprosessen, utfra garnmaterialer og overflatestrukturer i det egenvevde lerretet. De siste årene har jeg stilt ut prosjekter relatert til denne utforskningen ved b.la. Galleri Format, Bergen Kunsthall, Salgshallen i Oslo, Kunsthalle Exnergasse i Wien og Tekstilindustrimuseet.

Måten jeg arbeider med lys- og skyggeeffekter i mine damaskinspirerte vever på, har utviklet seg fra tidligere og pågående solblekede arbeider og prosesser. Jeg utforsker kombinasjoner av plantefarging og kjemisk innfarging i flere lag, og hvordan disse interagerer. Tekstilene blir lyseksponerte, og mønstre oppstår som et resultat av solens bevegelse og av hvordan farger blekes i ulikt tempo. Et sentralt spørsmål er om fargen vil bestå eller falme. Jeg stiller meg selv spørsmålet: Finnes det verdi i å skape noe – kunst – som er midlertidig? Jeg er opptatt av kontrasten mellom det permanente og det forgjengelige. For meg er tid forandring.

Prosessen er studioforankret og består av mange trinn. Materialene behandles som samarbeidspartnere i stadig forandring. Denne relasjonelle måten å forstå materialets responser som gjensidige og bærere av kunnskap, knytter praksisen til dyp økologisk tenkning. Når vi tillegger de materielle egenskapene en aktiv rolle og prøvende som subjekt i fortellingen, åpner det også for et forsøk på å forstå bevissthet, og kanskje til og med egen vilje og liv i materien. Jeg finner mye inspirasjon i kartografi – sammenhengen mellom vevens grunnleggende konstruksjon i et vertikalt og horisontalt rutenett, som lengde- og breddegrader, og hvordan sted kan overføres til en flate.

Koblingen til Wien har hatt en spesiell betydning i utviklingen av mitt kunstnerskap, og i februar skal jeg tilbake – denne gangen på et Erasmus+ traineeship på kunstinstitusjonen «Das Weisse Haus».

Teknikken er en prosess som krever dybdearbeid og konsentrasjon, og foregår fra veven til fargeriet og tilbake igjen, med flere runder med eksperimenter og konklusjoner – likevel oppstår gjennomtenkte overraskelser i fargebadet, og prosessen er responsiv. Materialene behandles som samarbeidspartnere i stadig forandring. Jeg er opptatt av kontrasten mellom det permanente og det forgjengelige, og ser på forandringer som en evidens på tid. En sentral del er å aktivere naturen som en likeverdig deltaker. Denne tilknytningen til dypøkologisk tenkning kommer til uttrykk i Jevndøgn, ved at arbeidet responderer på tid, vær og sted.