Panama – landet som binder Sør- og Nord-Amerika sammen, Atlanterhavet og Stillehavet. Et lite land lengst sør i Mellom-Amerika, som folk flest ikke vet spesielt mye om. Men tro meg, landet er mye mer enn bare bananer og en kanal - noe som vil gjenspeiles i mitt elendige forsøk på prøve å begrense alt jeg har å fortelle om dette varme, fargerike og utrolige landet.

Tekst og foto: Mattias Flakkenberg, opprinelig publisert i ANSAnytt #1 2016

Panama har en ufattelig vakker, nesten utopisk natur. Herlige strender, store mengder praktfull regnskog, fjell, vulkaner og idylliske øyer. Visste du for eksempel at Panama By er den eneste hovedstaden i verden som har regnskog innenfor bygrensen? Eller at Panama er det eneste stedet i verden hvor man kan se soloppgangen i Stillehavet, og solnedgangen i Atlanterhavet? Eller at dette lille landet, på størrelse med North Carolina, har flere fuglearter enn USA og Canada tilsammen? Det sier litt om plante- og dyrelivet. Jeg elsker det faktum at selv når du er i hovedstaden, under gigantiske skyskrapere, trenger du ikke gå veldig langt før du står mitt i den fargesprakende, fuktige regnskogen. Eller at «stillheten» om kvelden, er tusenvis av insekter som synger av full hals. Man blir som en del av den herlige naturen.

Seiersmåltid etter en flaut lang kamp med ei kokosnøtt på Isla Zapatilla i Bocas del Toro. Trolig den beste dagen min i Panama så langt. Foto: Julian Hobert

Cascajalillo – grenda mi

Jeg bor i ei lita grend litt utenfor tettstedet Pesé, i en kommune som heter Cascajalillo. I den lille grenda mi er vi litt over hundre personer, og alle er «familie». Vi har også en liten butikk, som drives av en av familiene, og ei lita adventistkirke. Den brukes flittig, og for meg, som bare bruker å være i kirka i jula, begravelser o.l., er det en stor, men grei forandring. Jeg trenger ikke å være med i kirka hver gang, men når jeg ikke har skolearbeid å gjøre, eller er alt for utmattet etter dagen, blir jeg like gjerne med. Det er synging og diverse drøftinger av Bibelen – alt i en veldig uformell atmosfære, fordi kirka er ganske lita og at det som regel ikke en spesiell person som styrer hele greia. De minste barna har sin egen avdeling, hvor det er tegnefilm og fargelegging. Jeg er noen ganger så heldig at jeg får lov til å bli med dem.

Mitt andre hjem, hvor jeg trives veldig godt, til tross for alle forskjellene fra ei norsk trønderlån.

Adventistkirka i grenda vår. Ikke så stor i form av størrelse, men utrolig stor i form av betydning.

Vertsfamilien min består av to unge foreldre og tre små gutter. Vertsfar leier mye land og dyrker melon og vannmelon, som selges enten i Panama eller til Europa. I grenda er det en koselig, inkluderende og avslappet atmosfære, hvor det meste skjer spontant. De eneste gangene man blir invitert over til noen er hvis det er selskap av noe slag. Ellers er det forventet at man bare stikker innom. Dørene står åpne og folk går «husimellom».

Den lille butikken vi har i grenda vår.

Men hva om de er opptatt, eller vil være for seg selv? – Det er det som er det herlige; det er ikke slik at de vil legge fra seg det de driver med for å sette seg i stua sammen med deg. Nei, de vil fortsette å lage mat, leke med ungene, se TV, vanne plantene eller vaske klær. Besøket blir bare en del av det de driver med – enten ved at man starter en samtale, hjelper til med noe, eller bare er tilstede. Folk kommer og går som de vil, uten at noen blir forstyrret eller avbrutt. Ønsket om å ville ha tid for seg selv er derfor ukjent, og selv om jeg, som europeer, setter pris på tid for meg selv, liker jeg absolutt denne måten å leve sammen på.

Flere kvelder, når det ikke skjer noe spesielt, kan man gå en tur langs den opplyste veien oppover grenda. Da er det alltid noen som har samlet seg utenfor enkelte hus, hvor det føres en lett samtale. Da er det bare å sette seg på en stol, på gulvet, på gresset eller i ei hengekøye og bli med i samtalen – eller bare være tilstede i selskapet av lykkelige, avslappede og humoristiske sjeler.

På tur inn til den utrolige byen Panama City. Foto: Cecilia Di Ciccio

Akkurat på det lille tettstedet jeg bor er det ikke noen som er veldig mye rikere enn andre, men man trenger bare dra tjue minutter, inn til nærmeste by, for å finne rikmannsstrøk. Hovedstaden har vakre hus og skyskrapere, men litt utenfor disse er det også en ikke fullt så vakker slum. Jeg har bare kjørt raskt gjennom der med buss på tur ut fra byen, men det gjør inntrykk å se de store forskjellene. Til tross for dette, er folk flest, fattig eller rik, glade for det de har, og jeg kan ikke komme på å ha møtt noen som er direkte misfornøyde. En av naboene mine, som også er onkelen min her, bor i noe jeg bare kan beskrive som ei rønne. Det er nesten som en større versjon av ei trehytte bygd av en gjeng unger. Han er en av de største gledessprederne jeg kjenner, med en vanvittig herlig latter, og alltid et stort smil om munnen. Noe for oss nordmenn å tenke over når vi klager over at iPhonen ikke er den nyeste, eller at wifi-signalet er dårlig i den ene enden av huset.

Isla Carenero i Bocas del Toro, bare én av de utallige nydelige strendene. Foto: Julian Hobert

Skole på panamansk vis

Skolen her er veldig forskjellig fra norsk skole. Først og fremst bruker vi uniformer. Selv om jeg foretrekker vanlige klær, er det veldig enkelt og praktisk med uniform. Skolesystemet er også forskjellig, hvor etter evt. førskole og før evt. universitet, går man på to skoler – Escuela og Colegio. Begge skolene har seks trinn, hvor de tre første bruker blå skjorte og de tre siste bruker hvit.

Mat er det ikke så mye av på skolen. Matpakke er ukjent, men det er en kiosk hvor man kan få kjøpt diverse drikke og snacks. Dette er kjeks, potetgull, drops o.l. i småpakker. Bare av og til er det laget empanadas, hamburgere eller noe annet man kan kalle mat, men det blir ikke laget så mange – så hvis man vil ha, må man være der tidlig. Av og til er det også bananer, noe jeg kjøper mye av - den smaker mye bedre enn den i Norge, og en banan koster litt under ei krone. Min typiske lunsj består derfor av en kjekspakke og ei lita flaske med drikke – noe som koster meg rundt åtte kroner. Det er et kjøkken hvor det hver dag blir laget mat for de fattigste elevene. Dette er en god del elever, og maten er et vanlig panamansk måltid – ris med noe ved siden av.

Halvparten av utvekslingselevene i Panama dette året. Her på Cinta Costera, foran skylinen i Panama City. Foto: Julian Hobert

Ettersom det er mange elever, og en forholdsvis liten skole, går halvparten om morgenen (07:00-12:32), og halvparten om ettermiddagen (12:32-18:04). Jeg har skole om ettermiddagen, noe jeg ikke liker så veldig godt. Selv om jeg aldri er trøtt om morgenen, og har utrolig god tid før skolebussen kommer, så får jeg ikke så veldig mye ut av dagen. Når jeg kommer hjem har det allerede begynt å blitt mørkt, så det blir lite tid til å gjøre andre ting.

Det er veldig populært med bading i de fantastiske elvene. Foto: Urs Nösberger

Med tanke på at kun enkelte av engelsklærerne kan engelsk, er det vanskelig å få med seg mesteparten av det som blir undervist, til tross for at medelever og lærere er hjelpsomme. Jeg har fått mange nye venner. Spesielt i klassen, men også i andre klasser og på andre trinn. Alle er så vennlige og imøtekommende at det er vanskelig å ikke like dem. Jeg må innrømme at til tross for dette, er de beste vennene mine likevel de tre andre utvekslingselevene på skolen.

Min utvikling

Det var ikke før etter en noen uker at det virkelig gikk opp for meg, at jeg faktisk skal være her et helt år. Kroppen fylles med følelser. Nye blir dannet og de gamle forsterkes. Gode og dårlige. Samtidig gjør det å være ute av komfortsonen noe med en. Man vokser.

Det å se verden gjennom en annen kulturs øyne. Se Norge utenfra. Bli mer og mer glad i vertslandet, men samtidig mer og mer klar over hvor høyt man elsker hjemlandet. Sette ting i perspektiv. Finne gleden i de minste tingene. Merke verdiene man ellers tar for gitt. Kjenne på savn, og vite at det ikke er noe å gjøre noe med. Lære seg at livet ikke alltid er en dans på roser – og at det er greit. Lære seg at ting er annerledes - og at det er greit.

Et to måneder rikere menneske ligger nå i hengekøyen og skriver. Skriver en svært liten brøkdel av alle tankene som svirrer rundt i hodet. Det er med smil om munnen. Det er ikke bra, det er ikke dårlig – det er ikke bedre, det er ikke verre – det er bare annerledes.

Om Mattias Flakkenberg

Alder: 17
Studie: 2.vgs realfag
Studiested: Pesé, Herrera, Panama. 

Bilder fra livet i Panama

Fiskebåtene til den ene vertsfamilien som er blitt dratt i land for dagen. Foto: Johann Binkert.

Ut på nye eventyr i nydelige Bocas del Toro.

Det lille, men utrolig koselige hotellet vi lå på i Panama City, før vi møtte vertsfamiliene. Foto: Urs Nösberger

Cerro Punta. Minner litt om Norge grunnet den kaldere temperaturen og friske lufta, samt jordbruket.

Panama City, sett fra en høyde rett utenfor. Foto: Julian Hobert

Én av de mange paradene som blir holdt for alle slags høytider og viktige dager. Her feires frigjøringsdagen fra Spania i Chitré. Dama er ikledd nasjonaldrakten til Panama.

Bannerfoto: Har forelsket meg i hengekøyer. Her på ei brygge i Bocas del Toro.