Høsten 2015 var ANSAs informasjonskonsulent Toril Jøraandstad på studietur i Sør-Afrika for å lære mer om utdanningsmulighetene for norske studenter. Dette er et reisebrev fra studieturen om hvordan det er å komme til Sør-Afrika for første gang og hvordan dette landet kan endre hvordan du tenker om det meste.

Tekst og foto: Toril Jøraandstad, ANSA

Jeg besøkte de internasjonale kontorene ved breddeuniversitetene University of Cape Town og Stellenbosch University, det tekniske universitetet Cape Peninsula University of Technology samt filmskolen AFDA. I tillegg besøkte jeg norske studenter ved lærestedene og fikk et innblikk i hvordan det er å bo og studere i området Western Cape.  

Lørdag: Ankommer Cape Town

Det er tidlig vår i Sør- Afrika da jeg ankommer Cape Town i slutten av august. Temperaturen ligger på lave 14 grader. Sjåføren fra hotellet går kledd i boblejakke og lue, jeg har på meg sommerkjole. Turen har tatt i overkant av 15 timer med en mellomlanding i Amsterdam. Fra flyplassen tar det omlag et kvarter å kjøre inn til sentrum der jeg skal bo. Det er mørkt ute og det er vanskelig å se noe annet enn at dette er en storby. Jeg har aldri vært i Sør-Afrika før og vet ikke hva jeg kan forvente meg. Hvor trygg er denne byen? Hvordan er sørafrikanere? Hvordan er det å leve her? Hvordan er universitetene?

Søndag: Hout Bay 

I dag har jeg vært så heldig å møte Mari og Tone som studerer i henholdsvis Cape Town (Sør-Afrika) og Dar es Salaam (Tanzania). Mens Mari studerer økonomi er Tone på praksis ved et sykehus som en del av medisinstudiet.
Mari er en dreven sjåfør og mestrer venstrekjøring på svingete veier alla E16 på en fremragende måte. Jeg er dypt imponert. Vi besøker småbyene rett utenfor Cape Town og det er umulig å ikke bli bergtatt av den storslåtte naturen – de mektige fjellene mot de slake bølgene. Temperaturen er den samme som hjemme.

Mari og Tone viser meg rundt. Mari småsnakker med folk rundt oss, viser meg med alt hun gjør og sier at hun føler seg hjemme. I Hout Bay går vi inn i en mathall som best kan sammenlignes med Mathallen i Oslo slik den er ment å være. Full av god mat av alle slag, glade mennesker og levende musikk. Praten går lett. Vi snakker om studiehverdag, utfordringer og gleder. Vi snakker om fremtid. Heldige Norge, tenker jeg – som kan høste av den erfaringen som Mari, Tone og alle andre utenlandsstudenter erverver seg.

Mandag: University of Cape Town

I dag har jeg besøkt University of Cape Town. Dette regnes som Afrikas beste universitet. Her underviser noen av verdens ledende professorer innenfor sine felt. Jeg har en lang liste med spørsmål som i hovedsak omhandler opptakskrav og søknadsprosess, og hjemme i Norge venter tre studenter på svar på sine spørsmål. Møtet er både hyggelig og lærerikt, samtidig skulle jeg ønske jeg kunne fått enda mer konkrete og klare svar.

Meg i vinden utenfor universitetet.

Heldigvis har jeg en avtale med Trygve som studerer film og psykologi og i løpet av de neste timene vet jeg det meste om byråkrati, utfordringer ved administrasjonen - men mest av alt hvor fantastisk det er å studere på UCT. Trygve er en av 21 nordmenn som tar hele utdanningsgraden sin ved universitetet, i tillegg er det mange som kommer hit på utveksling gjennom sine norske læresteder.

Trygve, film- og psykologistudent i Sør-Afrika.

På kvelden møter vi Mari og Tone i en sidegate til hovedgaten Long Street. Struts og sebra står på menyen og vi griller maten selv.

Tirsdag: Cape Peninsula University of Technology

Noen ganger møter man mennesker på livets vei, som treffer noe inne i en. I dag skulle jeg møte direktøren på internasjonalt kontor ved Cape Peninsula University of Technology (CPUT), Merle McOmbring-Hodges. Vi snakket om opptakskrav og søknadsprosess og ikke minst om muligheter for internships og frivillig arbeid som en del av utdanningen. Men praten bare fortsatte av seg selv og nærmere ti timer senere hadde vi forlatt kontoret, sett nærmere på de forskjellige bydelene og inntatt et deilig måltid i solnedgang ved havet.  

Cape Peninsula University of Technology (CPUT).

Merle gir meg et godt bilde på hvordan det er å leve i Sør-Afrika i dag, men også hvordan det var å bo i Cape Town under apartheid. Løsningen på alle våre problemer er utdanning, sier Merle. Vi må satse mer på utdanning for alle, først da vil vi oppnå likhet. Merle vet hva hun snakker om. Hun har rundt 30 år med lærererfaring og har dessuten vært president i IEASA, The International Education Association of South-Africa. IEASA er i dag de eneste som publiserer noe samlet om studietilbudene i Sør-Afrika, og hvis informasjon ANSA i stor grad  baserer seg på.

Merle McOmbring-Hodges, direktør på internasjonalt kontor ved Cape Peninsula University of Technology (CPUT).

Det gjør noe med meg å være her i Cape Town. Det bor rundt 3,5 millioner i bare byen, rundt 8 om man tar med townshipene. Likevel føler jeg at det er godt om plass og at alle mennesker har tid til å snakke med meg. De fleste snakker engelsk, men jeg hører også mye afrikaans. Det stammer som kjent fra nederlandsk og jeg forstår mye av det som blir sagt.

Bo Kaap-området.

Om jeg hadde vært en student nå, ville jeg reist hit. Til denne byen som klarer å være stor, men koselig, langsom men businesslike, vakker og kul. USA, Australia, Sør-Europa og Afrika i ett. Jeg er solgt!

Onsdag: Språkskoler i Cape Town

Dagen startet uten avtaler. Ingen som ventet på meg, ingen som svarte på mail. Hadde prøvd å få tak i filmskolen AFDA i ukevis, før jeg kom igjennom på telefon. Jeg fikk satt opp en avtale for fredag, og brukte dagen på å besøke to språkskoler, International House i Sea Point og EFs språkskole i Kloof Street.

På kvelden stod etiopisk mat på menyen. Du har kanskje hørt om etiopisk kaffe, men maten er også helt fantastisk. Se for deg en pannekake som dekker hele bordet. Oppå den syrlige pannekaken rundt 10 spicy retter av diverse slag. Kjøtt, fisk, grønnsaker. Så ruller du pannekaken rundt den maten du vil ha, og - nyter. Til dessert var det popcorn og søt etiopisk kake.

Torsdag: Stellenbosch University

Landsleder i ANSA Sør-Afrika, Anders, foran Stellenbosch University.

Tiden her nede er preget av mange og gode samtaler. De fleste handler om politikk og historie, men også etnisitet, språk og tradisjoner. I Cape Town har jeg blitt møtt av en åpenhet rundt disse temaene. Man kan snakke om alt - også som utlending. De fleste sier at åpenheten er en arv etter Mandela. I dag skal jeg til Stellenbosch University rundt 50 minutter fra Cape Town. Stellenbosch er kjent som er rikt område - og et hvitt område. De siste dagene har alle rundt meg snakket om universitetet. De er på nyhetene. Det diskuteres (blant annet) hvorvidt man kun skal undervise på engelsk, eller fortsette med afrikaans også. Mange studenter ønsker å fjerne afrikaans fordi afrikaans for dem representerer apartheid og undertrykkelse, men også fordi afrikaans bare er et av de 11 språkene som snakkes i Sør-Afrika. Andre mener at språket er vakkert, og at historien uansett ikke kan endres.

Taxitur til Stellenbosch med historiske tilbakeblikk

Vi nærmer oss Stellenbosch. Langs veien bor det millioner av mennesker i en township, kilometervis med små tette blikkskur. Jeg visste dette. Og likevel er det overveldende.

Taxisjåføren forteller meg historier fra tiden under apartheid. Han kom inn på medisin som ung. Ved hans lærested ble kun 15 coloured tatt inn hvert år. Fordi karaktersnittene på søkerne var så høye det året han kom inn, fikk han beskjed om å vente i 5 år. Det hadde han selvfølgelig ikke mulighet til. I dag kjører han taxi, og har tre barn med mastergrader.

Han forteller at arbeiderne på vinfarmene ble betalt hovedsakelig i alkohol som igjen har ført til generasjoner med alkoholisme. Også i fengslene ble det gjort forskjell. Man delte de innsatte i fire grupper etter etnisitet. De som ble kategorisert som hvite fikk den beste og friskeste maten. Lengden på skjortene deres skulle også understreke denne inndelingen.

Jeg tenker på Merle som ble tvangsflyttet fra sitt hjem som ung. På historien hun fortalte om en far som var så lys i huden at han kunne passere som hvit og slik kunne ta med barna på restaurant – gjemt under bordet fordi de var for mørke. Jeg er usikker på om historien er hennes eller noen andres, men den er betegnende.

Stellenbosch er en liten og rolig by, også denne vakkert innrammet av disse magiske fjellene. Universitetet er, ikke uventet, flott og velholdt. Universitetet rangeres vanligvis som topp fire i Sør-Afrika og nordmenn studerer ofte internasjonale studier og økonomi her. Det er 19 (21 mai 2018) nordmenn som tar hele graden sin her i øyeblikket og mange flere som er på utveksling. Internasjonalt kontor er godt organisert, og man får god og detaljert informasjon. De svarer raskt på mail, og dette er utypisk for Sør-Afrika som ikke har helt den samme mailkulturen som hjemme i Norge. Representantene for internasjonalt kontor forteller om de heftige debattene rundt språk, og gir meg forståelse av hva de forskjellige partene mener uten å konkludere eller spå utfall.

Sightseeing med ANSA Sør-Afrika

Etterpå møter jeg landsleder i ANSA Sør-Afrika, Anders, som tar en PhD her nede, og Jon som er i gang med en bachelorgrad. Begge to trives godt i Stellenbosch. Anders kom hit under mastergraden sin da Bjørknes hadde et samarbeid med universitetet. Jon har vært her på elevutveksling i en måned under videregående, og ville bare tilbake. Stellenbosch føltes umiddelbart som hjem, forteller han. Sammen drar vi til en overjordisk vakker vingård rett utenfor byen og spiser lunsj. Det ser ut som Toscana i kombinasjon med de sveitsiske alper. Vi snakker om studieerfaringer, og hvordan det er å leve her. Vi snakker om hvilke språk de ønsker at det skal undervises på ved Stellenbosch University, og hvorfor. Svarene er reflekterte og ydmyke. Vi snakker om forskjellen mellom å bo i Stellenbosch versus i Cape Town.

 

Jon kjører meg tilbake til Cape Town etterpå. På den ene siden av veien ligger det fine store hus, på den andre siden små hus og til slutt de endeløse skurene. Fattigdom og rikdom som nærmeste naboer. Jeg har ingen gode bilder av blikkskurene-det føles feil å ta bilder av de. Men jeg har kommet over en fin og respektfull blogg med bilder der du kan lese om livet i en township.

Jeg spiller av samtaler og tanker fra uken som har gått. Om president Jacob Zuma som har oppgradert boligen sin (les palasset) på sørafrikanernes regning med nettopp fattige sørafrikanere som naboer. Jeg tenker på Mandelas barnebarn som er siktet for voldtekt. Jeg tenker på betydningen av etnisitet og farge i et Sør-Afrika der arven etter apartheid fremdeles er merkbar. Og jeg tenker på hvor vanskelig det er å skrive om dette. Men det er mye bra som skjer. Det er et stort fokus på at utdanning og gode jobber ikke skal være forbeholdt hvite, og man har funnet frem flere tiltak for hvordan Sør-Afrika i fremtiden skal oppnå likhet og en riktigere deling av godene. Dette er et land som har all verdens muligheter.

Lørdag: Amsterdam og AFDA

Jeg har fløyet hele natten, sitter på flyplassen i Amsterdam og skriver. I går besøkte jeg filmskolen AFDA - skolen med flest nordmenn på helgrad i Sør-Afrika. Hele 24 faktisk (21 mai 2018). Her ble jeg vist rundt i diverse studioer og lydrom - og fikk møte Kathrine som studerer her. 

I mars kommer skolen til ANSA for å fortelle om hvordan det er å studere film i Sør-Afrika. Bildet viser marketing officer Nareen Rebello foran biblioteket på AFDA (her handler det selvfølgelig bare om filmer samt bøker om filmer). For å få et bedre innblikk i hvordan det er å studere her, se starten av ANSAs film om hvorfor norske studenter bør studere i utlandet.

De siste timene i Cape Town rekker jeg sightseeing på fjellene Table Montain og Signal Hill, og et par timer på stranden i Camps Bay. Det er 27 grader, og spådd 30 den kommende helgen. Under kan du se et bilde av stranden, og fjellene i bakgrunnen som går under kallenavnet de tolv apostlene.

 

Uken har gått fort. Jeg har ikke blitt syk, frastjålet noe eller på andre måter følt meg utsatt mens jeg var her. Jeg nevner disse tingene, for det er det nordmenn ofte lurer på med hensyn til Sør-Afrika. Jeg har fulgt forhåndsreglene som alle universitetene gir: Ikke gå alene etter at det er mørkt (ca kl 18) og unngå belastede områder. Jeg har møtt varme og hjelpsomme mennesker, både norske studenter og sørafrikanere, opplevd storslagen natur og fått en innføring i Sør-Afrikas historie.

Jeg kommer til å savne fjellene, menneskene og at alle setninger starter med «ja», uttalt som «ya». Cape Town er kanskje det vakreste stedet jeg har vært, og muligens det med kontrastfylte. Jeg vil tilbake.

 

  • Fag i utlandet