- En kald skulder fra fakultetet og Legeforeningen. Hva var motivene for den måten fakultetet i Oslo og Legeforeningen behandlet oss som «på eget initiativ» reiste til utlandet for å studere medisin? Vi reiste jo ikke ut fordi vi absolutt ville studere i utlandet eller skape problemer. Var vi en trussel og i så fall mot hva?

Tekst og foto: Arnt Jakobsen

I 1940 var det én lege pr 1.270 innbyggere. Helsedirektøren mente det burde være én lege pr 800 og med delvis stengt universitet gjennom krigsårene var det oppstått en mangel på i alle fall 2-300 leger. Hva ble så gjort for å bøte på problemet med en gryende legemangel? Fakultetet mente at et fremtidig årlig opptak på 100 studenter var tilstrekkelig. 

Det var danskene som kom til unnsetning. Allerede på forsommeren 1945 tilbød fakultetet i Århus og København, å ta imot norske studenter til medisinerstudiet. Fakultetet i Oslo diskuterte i 1945 opptaksreglene for disse studentene, etter noe frem og tilbake ble konklusjonen: artiumskarakter. I brevet til søkerne sto det. «De er av fakultetet i Oslo opptatt til det medisinske studium i Århus/København». Fakultetet i Oslo mente at løsningen med denne gruppen utenlandsmedisinere, skulle være en engangsforeteelse for å overvinne problemene som krigen hadde skapt, men forutså at noen kunne finne på å søke seg til et utenlandsk universitet uten å være tatt opp av fakultet. Om disse mente fakultetet at de som hadde studert medisin i utlandet på eget initiativ ikke kunne gjøre regning med å få lisens og autorisasjon for å kunne praktiserer i Norge.

I 1946 kom Helsedirektoratet til at det i noen år burde utdannes opptil 150 leger per år. Men fakultetet i Oslo, støttet av Legeforeningen hadde tydeligvis tiltatt seg rollen som vokter over at det ikke ble utdannet for mange leger i Norge og holdt fast ved tallet 100 nye studenter per år. Helsedirektoratet og Sosialdepartementets vurderinger ble altså ikke tillagt noen vekt.

Lisenstrussel

De enkelte studiestedene i andre europeiske land var selvsagt uvitende om fakultetet i Oslos holdning og hadde frem til 1950, tatt opp totalt, en håndfull norske studenter ved sine medisinske skoler. Men trusselen om ikke å kunne påregne å få norsk lisens hang der. Og den satt langt inne, noe som følgende historie gir uttrykk for: Blant de første syv som tok eksamen i København, fikk seks automatisk autorisasjon som norsk lege. Den syvende var ikke tatt opp gjennom fakultet i Oslo, men hadde dansk slekt og søkt og blitt tatt opp på vanlig måte og vært gjennom det samme studium og bestått eksamen som de seks andre. Det tok åtte fakultetsmøter, skriver Torstein Bertelsen, og vel ett år før vedkommende fikk norsk lisens uten krav til tilleggsprøver. Da denne beskjeden kom, hadde han flyttet til Sverige hvor han ble værende.

I begynnelsen av 50-årene startet flere nordmenn å studere ved universiteter i Tyskland og Østerrike. Universitetene der var i en oppbyggingsperiode, de ønsket utenlandske studenter velkomne og det var billige studieland. Trusselen om å ikke få lisens var mange år frem i tid og mye kunne skje innen den tid.

Et stort, udekket behov for leger

Samtidig begynte det lave utdannelsestallet for leger i Norge å vekke bekymring. KUD skrev i 1952 til Sosialdepartementet «… at det er et stort udekket behov for leger og siden våre utdanningsinstitusjoner ikke har kapasitet til å tilfredsstille dette behov er det nødvendig å få utdannet folk i utlandet».

Helsedirektøren kommenterte svært forsiktig «… legemangelen kunne tale for en mer imøtekommende holdning overfor utenlandsmedisinerne, siden de to universiteter ikke helt kan dekke behovet for leger». Men fakultetet i Oslo og Legeforeningen holdt stand, godt støttet av Universitetet i Oslo. I et forsøk på å beholde kontrollen over godkjenning av leger med utenlandsk eksamen foreslo et flertall i fakultetet i 1952 at søkerne måtte avlegge full medisinsk embetseksamen.

Den nye rektor, hvis hovedinteresse var menneskerettigheter, stilte seg meget kjølig til forslaget og støttet av KUD nektet han å godkjenne forslaget fra fakultetet i Oslo. Fakultetet måtte holde seg innen Legelovens rammer som sa at den enkeltes kyndighet skulle bedømmes før man fikk lisens.

Dette tvang fakultetet til å skifte strategi, i 1953, skrev fakultetet at kandidater med eksamen fra utenlandske læresteder ville få norsk autorisasjon når vedkommende lærested var godkjent av fakultet og kandidaten hadde underkastet seg eksamen i Norge. Fakultetet mente altså, at de ville «godkjenne» de ulike lærestedene.

Fra kyndighet til kvalitet

Aftenposten hadde i 1953 en artikkelserie om utdannelse av leger og legebehov. Legeforeningens daværende generalsekretær mente det ikke var behov for utenlandsk utdannede leger i Norge, «det kan jo bli en tilgang på leger som langt overstiger landets behov», sa han. Universitetets rektor uttalte at det ikke var noen grunn til å legge hindringer i veien for utdannelse av norske borgere ved utenlandske universiteter, snarere tvert imot. «Det gir impulser man ikke kan få her hjemme», sa han.

Men, noen krefter i fakultetet i Oslo ga seg ikke. I Tidsskriftet beklaget et medlem av fakultetets lisenskomite, at det var gitt lån til studenter i Tyskland og Østerrike og Legeforeningen skrev i et brev til Lånekassen at de uttrykte «betenkeligheter over at Lånekassen gjorde norske studenter i stand til å studere medisin i utlandet».

Et medlem av fakultetet, tidligere president i Legeforeningen, skrev i 1954 i Tidsskriftet en artikkel hvor det kom frem at de studiestedene som ville bli godkjent måtte gi en utdannelse som i hovedtrekk svarte til utdannelsen ved våre egne universiteter. Videre skrev han, at hadde en søker ikke det, ville søkeren bli avskåret fra å bli prøvet og ville derfor ikke kunne få en uttalelse om å ha den nødvendige kyndighet. Plutselig var det ikke hvilke kunnskaper og hvilken kyndighet som var det viktigste knfr Legeloven av 1927. Hovedsaken var om disse kvalifikasjonene stammet fra et godkjent universitet. I artiklene fremkom det at universitetene i Nederland, Storbritannia og Zurich samt Paris og Strasbourg ville bli godkjent, mens ingen universiteter i hverken Tyskland eller Østerrike ville bli det.

«Hvorfor har vi ikke nok leger?»

I midten av 50-årene begynte pressen å interessere seg om hvorfor hadde man ikke tilstrekkelig antall leger. Helsedirektøren snakket stadig oftere om legemangel og selv Legeforeningen begynte å innse at den måtte akseptere at en del av landets fremtidige leger ville bli utdannet i utlandet. I en tid med økende legemangel kunne man ikke overse de på den tid knapt 100 utenlandsmedisinerne.

Demningen brast i 1956. Fakultetet godkjente i slutten av 1956 Universitetet i Graz og i 1957 Wien samt en rekke tyske universiteter, for som det het «studier der gir en utdannelse av lignende karakter som den norske». Studenter fra disse studiestedene ville nå altså få anledning til å prøve sin medisinske «kyndighet» for fakultetet i Oslo slik at de kunne søke om å få lisens til å praktisere medisin. Forholdene til Legeloven av 1927 var faktisk gjenopprettet.

Fakultetsbesøk – eller «inspeksjonsreiser»?

Den neste periode var preget av to ting, fakultetsbesøk ved de utenlandske lærestedene og avispolemikker. Fakultetsbesøkene startet vinteren 1958, først på kontinentet, deretter Storbritannia høsten samme år. Det var forståelig at fakultetene i Norge ville skaffe seg mer viten om utdannelsen av studenter som senere skulle bli leger i Norge. Men den avvisende holdning utenlandsmedisinerne var blitt utsatt for i alle år gjorde at mange hadde utviklet en betydelig grad av mistenksomhet rettet mot norske myndigheter. Mange av oss fant disse besøkene nokså pinlige.

Den norske delegasjonen til Storbritannia besto av tre professorer og i Aberdeen, hvor jeg studerte, møtte disse noen representanter for fakultet. Som ANSA-representant ble jeg bedt om å delta, jeg var 2. års medisinerstudent og kunne jo ikke bidra med noe særlig. Diskusjonen så lenge jeg var tilstede var høflig og urban og jeg husker jeg ble spurt om hvordan vi som norske studenter var tatt imot og hvordan vi trivdes! Slik vi erfarte det i Aberdeen, foregikk alt i siviliserte former, britisk flegma gjorde kanskje sitt. Andre steder var det kanskje ikke likedan.

Flere utenlandsstudenter har omtalt besøkene som «inspeksjonsreiser», de norske professorer ble sett på som «kommisærer» og studentenes frykt, var at våre lærere skulle bli indignert over slik oppførsel fra læresteder de knapt kjente til, og læresteder som ikke selv maktet å gi undervisning til dem av landets ungdom som ønsket å studere medisin.

I rapporten fra Storbritannia heter det «Vårt hovedinntrykk er at undervisningen de steder vi besøkte er god og at kravene ikke står tilbake for våre krav». Vi studenter, satte pris på denne vurderingen, men den forundret oss ikke. I Aberdeen har det vært medisinsk fakultet og erfaring med å utdanne leger siden 1495, tre år etter at Columbus hadde oppdaget Amerika. Flere lærebøker skrevet av «våre» professorer ble brukt av studentene i Oslo. Vi følte oss ikke mindreverdige.

Kronikken som minnes med gru

I januar 1959 skrev en overlege på Barneklinikken, Rikshospitalet, senere president i Legeforeningen, en kronikk i Dagbladet. Kronikken var holdt i en mistenkeliggjørende tone, den uttrykte tvil om utenlandsstudentenes moralsk holdninger og deres faglige kvalifikasjoner. Om den var ment å virke sårende, oppnådde den det. Vi minnes den med gru. Han omtalte våre manglende språkkunnskaper, «ville vi kunne oppfatte pasientens symptomer og problemer i alle nyanser?» skrev han. Jeg vet ikke om han mente på vårt studiespråk eller norsk.

Og, igjen kom det dette med det uheldige at så mange studerte i Tyskland/Østerrike hvor «Hitler hadde lagt sin klamme hånd over neste alt vitenskapelig liv», at Lånekassen hadde bevilget lån og at Norges Bank hadde gitt valutatilsagn.

Han fikk tilsvar og ikke bare fra utenlandsstudenter. En norsk lege utdannet i Paris i 1940 og senere spesialist i ØNH og med praksis fra flere land, gikk sterkt i rette med kronikkforfatterens selvgodhet på vegne av norsk medisin. I til-svaret fikk han vite at «som ØNH lege lar han vel ikke sine pasienter komme noe større til orde. De sitter vel for det meste og gaper»

Generalsekretæren i ANSA skrev også en kronikk, han tvilte på om det var forskjell i moralsk standard, han diskuterte studenttall og økonomi, han støttet seg til reiserapportene fra fakultetsmedlemmene og spurte om kronikkforfatteren hadde lest disse.

I til-svaret ble dette siste kommentert som «uforskammet» og når det gjaldt kostnader ved utenlandsstudier fikk generalsekretæren vite at han ikke hadde forstått de nasjonaløkonomiske betraktningene og det ble retorisk spurt om det kunne skyldes at generalsekretæren ikke hadde fått så mye som 71 poeng til artium?

Selv Dagbladet orket ikke mer og avsluttet selv debatten.

Autorisasjon på lik linje

Etter omfattende diskusjoner i Stortinget sommeren 1960 ble loven av 1927 om legers rettigheter og plikter endret, slik at leger med medisinsk eksamen fra utlandet og med norsk tilleggsprøver fikk autorisasjon på lik linje som leger utdannet i Norge.

Jeg er ikke historiker og dessuten part i saken, jeg har ikke gjort annet enn å minne om noen av de faktiske detaljene i saken. Andre vil kanskje ha vektlagt andre sider. Den enkelte får trekke sine egne konklusjoner. Denne teksten er basert på et foredrag jeg holdt i forbindelse med at Det medisinske fakultet var 200 år hvor tittelen jeg ble gitt var denne; «Nordmenn som studerte medisin i utlandet på 50- og 60-tallet – en kald skulder fra fakultetet og Legeforeningen». Mange vil mene at dette er en for svakt beskrivelse av holdningene til fakultet i Oslo og Legeforeningen. Mange vil bruke et eller annet verb, og verbet «støtte» er ikke et av dem.

Kort om Arnt Jakobsen:

  • Studerte medisin i Aberdeen, Skottland, fra 1957 til 1963
  • Lokal ANSA-representant fra 1958, medlem av landsstyret i ANSA UK fra 1960, sentralstyremedlem i ANSA i tre år fra 1962
  • Kirurg og var overlege i transplantasjonskirurgi ved Rikshospitalet fra 1978 – 1993
  • Deltok i planlegging av Nytt Rikshospital og ble sjeflege på Rikshospitalet fra 1994 til pensjonsalder i 2007
  • Disputerte for den medisinske doktorgraden i 1973
  • Styreformann i Scandiatransplant (en nordisk organisasjon for utveksling av organer fra avdøde donatorer) fra 2004 til 2012