Fem uker på Vestbredden. Det er nok til å bli sint, redd, oppleve kulturkrasj, få gode venner, få hjertesorg av situasjonen og bli motivert til å engasjere seg. For ja, jeg skal tilbake til et konfliktområde. Jeg vil gjøre en forskjell, uansett hvor klisjefylt det hele høres ut.

Tekst: Sigrid Buck, 23, studerer medisin i Slovakia, lokallagsleder ANSA Martin

Fakta om NorPal-Sawa:

NorPal-Sawa er et samarbeidsprosjekt mellom norske og palestinske medisinstudenter. Temaet for prosjektet i 2015 var tilgang på helsehjelp, og ble valgt på bakgrunn av WHOs rapporter om hvordan grenseoverganger og visumplikt hindrer palestinerne i å få livsnødvendig helsehjelp.

Ingen primærhelsetjeneste

I løpet av oppholdet tilbrakte vi to uker på tre ulike sykehus i Nablus på Vestbredden der vi fikk hospitere på ulike avdelinger. Vi fikk være med på visitt, dagskonsultasjoner og observasjon av operasjoner. Det var svært interessant å se hvordan helsesystemet fungerer på Vestbredden. De har ingen primærhelsetjeneste, som betyr at i de tilfellene vi oppsøker fastlegen vår i Norge, drar palestinerne på offentlige sykehus. Der møter de overbelastede akuttmottak og klinikker, leger som ikke kjenner dem og venterom hvor de må bli i timevis.

Leger og sykepleiere på jobb på det private sykehuset an-Najah National University Hospital. Foto: Richard Bjørnstjerne Wangsmo

Fødsel på sjekkpunkt

På sykehusene snakket vi med leger og sykepleiere, som fortalte historier og delte sine opplevelser angående helsesituasjonen. Mustafa Kreshi, anestesiolog, var en av de som delte sin historie med oss. Søsteren var gravid i åttende måned da fødselen startet. På vei til sykehuset i Tulkarm måtte hun passere sjekkpunktet Altaiba. Her ble hun stoppet og holdt igjen av israelske soldater i to timer, forteller Kreshi. Hun fødte på sjekkpunktet, men barnet overlevde ikke da det ikke fikk medisinsk hjelp. Kreshi fortalte at barnet ville ha overlevd hvis soldatene hadde sluppet henne gjennom.

Utsikten fra leiligheten til de norske deltagerne i Nablus, Vestbredden. Foto: Hilde Ørbo

«Taket datt ned i hodet på mamma»

Den siste delen av oppholdet tilbragte vi i flyktningleiren Balata utenfor Nablus. Her bor det 30.000 mennesker, med en arbeidsledighet på ca. 60 prosent. Vi holdt dagskurs i førstehjelp for unge mellom 12-16 år.

En glad gjeng som har fullført et av dagskursene i førstehjelp i flyktningleiren Balata. Barna har fått diplom og førstehjelpsskrin. Foto: ansatt på Jaffa Centre i Balata

Vi åpnet ofte kursdagen med spørsmålet: «Har du vært i en situasjon hvor noen trenger førstehjelp?». Svarene vi fikk var hjerteskjærende. Et barn i Norge ville kanskje fortalt om gangen de falt på sykkelen og fikk et kutt i pannen. De palestinske barna fortalte om kuleskudd, knivstikking og bygninger som kollapser.

På kurset gikk vi blant annet gjennom viktigheten av å tilkalle hjelp og se an sikkerheten rundt situasjonen, frigjøre luftveier, hjerte- og lungeredning, og hvordan å stoppe blødninger, behandle brannskader og rense sår. Kurset avsluttet vi med caser som de måtte løse på egenhånd og det var svært givende å se hvor mye barna hadde lært. De fikk alle hvert sitt førstehjelpsskrin med seg hjem, med det aller mest nødvendige utstyret.

Barna storkoste seg under kurset og var overraskende tillitsfulle. Vi lo og koste oss, lekte og sang mellom slagene og lærte bort verdifull kunnskap. Dette er barn som mest sannsynlig har opplevd mer enn det du og jeg kan forestille oss. Førstehjelp er viktig over hele verden, men i en flyktningleir kan det utgjøre en forskjell på liv og død.

Helgeturer

I helgene dro vi på turer med de palestinske medisinstudentene. Vi fikk oppleve Bethlehem, Hebron, Jericho, Dødehavet og Jerusalem. Dette er byer med gammel historie, fylt av mennesker med sterke historier. Vi møtte både enkeltpersoner og NGOs (non-governmental organizations), og lærte mye om både okkupasjonen og helsesituasjonen på Vestbredden. Vi fikk også en unik mulighet til å feire Eid med palestinerne.

Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Foto: Kamilla Kristoffersen

På en utflukt til Bethlehem dro vi til den israelske barrieren og skrev våre budskap på denne. Foto: Kamilla Kristoffersen

Psykisk helsehjelp

Temaet for prosjektet i 2016 er mental helse på Vestbredden. Temaet er valgt på grunnlag av at WHO anslår at mentale helseproblemer kan bli den største sykdomsbyrden i verden innen 2020. Leger Uten Grenser har satt mangel på mental helsehjelp på sin liste i 2015 over globale humanitære kriser de mener forsvinner under medienes radar. Det antas å være rundt 20 psykiatere på Vestbredden som skal dekke en befolkning på 2,5 millioner mennesker. Det er 125.000 mennesker per lege.

Det er begrenset med forskning på den mentale helsen til den palestinske befolkningen, så la oss gå ut i fra at de har lignende prosentandeler sammenlignet med den globale andelen. Det vil si at kun på Vestbredden har 20.000 schizofreni og 200.000 vil oppleve én eller flere store depresjoner i løpet av livet. Til sammenligning, estimerer WHO at ca. 3000 vil få psykisk helsehjelp årlig. Det er antatt at disse tallene er høyere i områder med konflikter, undertrykkelse og dårlige levekår. Uten mental helsehjelp kan det få katastrofale følger.

En gate i byen Hebron på Vestbredden, som kun er tillatt for israelere og turister. Foto: Katinka Taule

Engasjer deg!

Det å oppleve situasjonen på nært hold gjør noe med en. Det er ikke bare en artikkel i avisen eller en nyhetssending. Det er mennesker som står foran deg og forteller om livet sitt. Du ser ansiktsuttrykkene på kloss hold, hvordan de utrykker smerte og fortvilelse, lykke og overraskelse. Du har mulighet til å stille spørsmål og få svar. Svar du kanskje ikke er forberedt på å høre. Svar som du kommer til å huske for resten av livet!

Utenfor det offentlige sykehuset al-Watani Internal Medicine Hospital. Foto: Johanne Knoph Sandvand

 

Ambulansene på Vestbredden drives av Red Crescent Palestine. Foto: Hilde Ørbo

Bannerfoto: Det ble mange gruppebilder, så kreativitet ble etter hvert nødvendig. Her på vei til Dødehavet. Foto: Kamilla Kristoffersen