Som utenlandsstudenter kan man si at vi alle er på utveksling, men hva gjør man når muligheten for å dra enda litt lenger plutselig er der?

Tekst og foto: Axel Emil Nissen-Lie, studerer medisin ved RCSI, Dublin, Irland, har tidligere vært landsleder i ANSA Irland 2013-2015 og sittet i Hovedstyret 2015-2016.

RCSI i Irland

Jeg studerer i Irland, hvor jeg går medisin ved Royal College of Surgeons Ireland (RCSI). Universitetet er midt i Dublin, byen jeg begynner å kjenne veldig godt etter snart tre år. RCSI har alltid hatt ett fokus på internasjonale studenter, i dag spesielt studenter fra Nord-Amerika, Asia og Midtøsten. Før medisinstudiet i Tromsø ble grunnlagt sendte NTNU halve kullet sitt til RCSI, så universitetet er godt kjent med nordmenn og er igjen godt kjent ved norske sykehus.

Foto fra RCSI

Som en del av den internasjonale satsingen har RCSI bygget universiteter utenlands, to i Malaysia og ett i Bahrain. Ved disse universitetene får studentene samme eksamen, til samme tid. Mange av foreleserene og legene reiser frem og tilbake. Dette gir en ideell mulighet for utveksling, noe universitetet oppfordrer til i tredje og femte semester. Det gjør og universitetene til RCSI attraktive. Europeisk utdannelse er høyt ansett, men mange verger seg som vi vet for å dra for langt hjemmefra. Da muligheten til å søke om utveksling bød seg, kunne jeg ikke gjøre annet enn å slenge meg på.

Universitetet sett fra soverommet.

Det lille landet ingen har hørt om

Bahrain er en liten øynasjon plassert i gulfen rett utenfor Qatar et sted mellom Kuwait og Dubai. Landet er muslimsk, med en Shia-majoritet og Sunni-kongefamilie. Den arabiske våren i Bahrain var brutal og myndighetene slo hardt ned på demonstranter, deriblant helsepersonell som behandlet begge sider. Styresettet er offisielt konstitusjonelt, men i praksis et absolutt monarki hvor kongen og hans familie har kontroll over store deler av det politiske systemet. Det er utbrakt bruk av internettsensur og kontroll på befolkningen ved hjelp av landets sikkerhetsstyrke som i stor grad består av innleid politi og eks-militære fra sunnimuslimske land.

Militærsykehuset.

Landet i seg selv er en gruppe ørkenøyer med i overkant av en million innbyggere. Selv om skylinen ville gjort Oslo til skam, er den ingenting sammenlignet med Dubai, Doha eller Abu Dhabi. I følge de lokale er Bahrain på mange måter der disse byene var for ti år siden, det er mindre og ser kanskje mer tradisjonelt ut. Imidlertid er Bahrain uten tvil det mest liberale landet av alle Gulf-statene, ofte omtalt som Midtøstens Las Vegas av de lokale. Det er det eneste landet hvor du kan drikke alkohol uten statlig lisens, de har hatt kvinnelig statsminister og landet er hovedbase for regionens amerikanske og snart britiske marine.

Bilde til høyre: Når cocktails ikke er noe alternativ.

Min opplevelse

Mitt første ordentlige møte med Bahrain, etter en altfor dyr taxitur og en kort natt i en av de utallige nybyggene i området rundt RCSI, var en morgen i slutten av august. Jeg husket taxisjåføren sa jeg var heldig som kom nå som det hadde blitt kjøligere, men jeg følte meg ikke heldig da jeg gikk ut i den 50 grader vindstille og fuktig luften. Utrolig nok arbeidet fremmedarbeiderne i bygningene ved siden av for full rulle i jeans og genser. Nydelig, da kom den dårlige samvittigheten på plass og. Varmen de første ukene var nok en av de store utfordringene ved å bo i Midtøsten. Jeg følte at jeg hadde syklet «Tour de finans» på tid hver morgen, mens jeg egentlig hadde gått fire minutter fra parkeringsplassen.

Universitetet fra parkeringen + en dehydrert og forvirret meg.

Men tilbake til fremmedarbeiderne, for disse menneskene er noe av det første man legger merke til som nordmenn i gulfen. I Dubai anslås det at 99 prosent av arbeidskraften er fremmedarbeidere, menn og kvinner fra India, Bangladesh og Pakistan. Servitører, bygningsarbeidere, bartendere og politi. De lokale ser man som eiere av butikkene eller turister fra naboland.

Ristet mais var standard gatesnack.

Ibiza, Svinesund, GranCa

Der Dubai er turist-location nr. én for vestlige, er Bahrain målet for de lokale i regionen. Det funker på mange måter som en litt mer omfattende harrytur til Sverige. Jeg lærte tidlig at hvis jeg ville kjøre måtte jeg holde meg unna de store veiene i helgene. Da kommer det nemlig tusenvis av velstående kvinner i nye biler over grensen fra Saudi-Arabia, landet hvor de ikke har lov til å sitte i førersetet, og bidrar dermed til at Bahrain har en svært uhyggelig bilulykkestatistikk. Jeg tror aldri jeg kom meg hjem sent i helgen uten å se minst en bil opp ned på siden av veien. Dette er selvfølgelig ikke kun et resultat av kvinner på veien, men også den omfattende party-turismen grunnet Bahrains liberale alkoholregler.

I tillegg til fyllaturistene flokker også familier og vennegjenger over grensen i helgen. I Bahrain kan blant annet ubeslektede spise sammen, kvinnene kan gå utildekket og man kan gå på kino, alt ulovlig i Saudi-Arabia og uten tvil god butikk for Bahrain. Omtrent fire millioner Saudiere krysser grensen årlig og bidrar til anslåtte ti prosent av landets statsbudsjett.

Vannsport var merkelig lite populært, men roing var det en del av.

Midtøstens medisin- og utdannelsessenter

Bahrain har lenge vært kjent i gulfen for høyere utdanning av god kvalitet og tiltrekker studenter fra hele regionen. RCSI bygget universitetet sitt i Bahrain for litt over ti år siden. Kontrasten til det gamle og klassiske universitetet jeg er vant med ble stor med en supermoderne, stilren bygning med digre glassvegger, heiser og fontene på biblioteket. Min erfaring er at de er veldig opptatt av det estetiske, om det er superirriterende med en bråkete fontene midt i lesesalen er ikke så farlig.

King Hamad Hospital.

Sykehusene er også av god standard, med ekspertise fra den amerikanske marinen og erfarne kirurger etter all ustabiliteten i regionen. Selv var jeg utplassert på Bahrain Defence Force Hospital, noe som mildt sagt var en forandring fra et Dublin-sykehus. Midt i ørkenen ligger dette nye sykehuset, strengt bevoktet av hæren hvor legene gikk i uniform og fancy hatter. Jeg tror aldri jeg har vært så stressa som da jeg glemte ID-kortet mitt i bilen og ble anholdt av vaktene til sersjanten var ferdig med frokosten sin. Det å sitte og drikke te med noen soldater med svære våpen som ler på et annet språk jekker ned en stakkars medisinstudent et par hakk. Etter noen minutter kom han gående inn, så på meg, lo og spurte soldatene hva en hvit nord-europeer skal gjøre av skade i Bahrain, så slapp de meg ut. Hverdagsrasismen blir du vant tll, interessant nok gir den deg mest fordeler hvis du er hvit.

Jeg er stolt i ny Thawb under Ramadan.

Something weird and wonderful

Det var mye rart for en som aldri har vært i et arabisk land, men jeg skulle gjerne gjort det igjen. Språket jeg hadde som mål å lære meg litt av er en helt annen verden, selv om jeg lærte meg tallene fort. Dette mest fordi prisene på markedet ofte var lavere på arabisk, en slags test for å luke ut turister fra fastboende. På grunn av alle expatsene er det vanskelig å se forskjell.

Jeg kommer heller aldri til å glemme det å våkne opp til den første av dagens mange bønnerop, eller da jeg plutselig fikk være med å oppleve morgenbønnen under Eid selv (se bilde til høyre).

Mennene som kler seg i det jeg tidligere ville kalt Sheikhe-outfit eller jentene i klassen som veksler mellom vestlige klær og abaya avhengig om de gidder å sminke seg om morgenen. Menneskene jeg møtte i Bahrain var om mulig enda blidere enn irer og maten var noe av det jeg beste jeg har opplevd. Alt kan bestilles hjem gratis, ikke rart 15 prosent av befolkningen har diabetes.

Utsikt fra en av de mange Seesha-barene.

Mitt semester i Bahrain var en opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Det å være blant et lite mindretall i en helt ny kultur er noe jeg uten tvil har vokst på og aldri kommer til å glemme. Fra solnedgangen på stranda med sheesha og nyfanget fisk, til legene som plutselig slo over til arabisk halvveis i forelesningen. Jeg anbefaler alle som har muligheten til å dra på utveksling, særlig om det er litt utenfor komfortsonen. Det gir deg en opplevelse for livet og til medisinstudentene: det gir visstnok ekstrapoeng når man søker turnus. 

The Lagun, et av mange expat-områder som er som små paradis.

Hva mer kan jeg si?

Virker ikke som at noen var lei seg for at jeg dro.