Etter å ha sett filmer som “The Devil Wears Prada” var jeg redd dagene i New Yorks motebransje skulle bestå i utskjelling og baksnakking, gransking av antrekk og hevede øyebryn. Heldigvis har ikke det vært tilfellet.

Tekst og foto: Marianne Fjørtoft, praktikant hos Marc Fisher Footwear, New York, USA

Som praktikant for Marc Fisher Footwear jobber jeg ut fra deres showroom i Trump Tower på 5th Avenue på Manhattan. Skoagenturet driver markedsføring, promotering og salg av ti forskjellige skomerker. Jeg arbeider hovedsakelig med digitale og sosiale medier for merkene de fører, deriblant Tommy Hilfiger, Guess, Sigerson Morrison og Ivanka Trump. Stillingen fikk jeg etter å ha fullført utveksling på Berkeley College i New York.

En regnfull julaften ble tilbrunget på The Met. Et fantastisk museum! 

Før jeg begynte forestilte jeg meg at jobben kunne bli veldig spennende, men at omgivelsene kanskje kom til å bli tøffe, gitt fremstillingen den amerikanske motebransjen får i filmer og tv-serier med mange spisse albuer og uhyggelige kommentarer. Nå føler jeg meg veldig heldig for folk er tvert imot svært hyggelige, jobben er både variert og lærerik, og min “mentor” har blitt min nærmeste venninne her i byen.

Som et realityshow

Helt uten drama er hverdagen likevel ikke. Tidvis føler jeg at det kunne vært laget en realityserie av livet her på 21. etasje. “21 Trump Street” som jeg mumlet til en kollega, som et øyeblikk vurderte å pitche det for Mr. Trump, men slo det raskt fra seg.

Trump Tower, hvor jeg holder til 10 timer daglig.

Det er til tider utfordrende å forholde seg nøytral ved diverse “uenigheter.” Som nokså konfliktsky prøver jeg derfor å lukke ørene så godt det lar seg gjøre og konsentrere meg om jobben som skal gjøres. Siden jeg skal tilbake til Norge om noen måneder er fokuset mitt på å lære mest mulig på kortest mulig tid (og slikt drama la jeg for øvrig fra meg på ungdomsskolen – “ain’t nobody got time for that!” som de sier i nabolaget mitt, Harlem). 

Inspo-wall!

Dette er en by med konstant høyt tempo og det samme gjelder for arbeidslivet. Det går ofte en kule varmt på kontoret, spesielt under eventer som «fashion week» og innkjøpsuker, men det er også det jeg liker med denne jobben – det er aldri et stille øyeblikk.

Fotoshoot for Marc Fishers vårkolleksjon.

Den største forskjellen fra Norge – med unntak av lengre arbeidsdager – er forholdet mellom sjef og ansatte. Her er det ingen som tør å være uenige med sjefen og hvis noen føler seg urettferdig eller dårlig behandlet av sine overordnede, er det ikke greit å si fra. Medarbeidersamtale er med andre ord ikke-eksisterende; det er bare å svelge problemene og carry on. På tiden jeg har vært her har jeg sett flere slutte på grunn av oppbygget frustrasjon over lang tid. Og da jeg en dag foreslo “kan du ikke ta det opp med sjefen og si rett ut hva du tenker da?” ble jeg møtt med spørrende ansiktsuttrykk etterfulgt av “No, most definitely not!”. Det er fort gjort å få sparken her, i motsetning til Norge, og det er vel nettopp derfor ingen vil risikere å gjøre sjefen opprørt. 

Coffee – gjør lange dager lettere. Foto: Piper Parsley

En ny venn i sidemannen

Til tross for en daglig dose reality-drama er jeg utrolig takknemlig for muligheten jeg har fått til å få arbeidserfaring fra denne byen. Aller helst vil jeg bli igjen her og drøye returbilletten til Norge med et par år. Det er en pulserende by og det skjer alltid noe spennende. Jo lenger man bor her desto flere skatter dukker opp, og jeg er ikke i tvil om at dette må være verdens beste by å bo i.

Coney Island. 

Det overrasker meg stadig hvor åpne og imøtekommende menneskene er. Her om dagen satt jeg på en kafé da en eldre mann på bordet ved siden av kommenterte hatten min. En time senere skravlet vi fortsatt i munnen på hverandre; han var et av de mest fascinerende menneskene jeg har møtt noen gang. Det er så lett å komme i kontakt med folk og det føles helt naturlig å slå av en prat med hun som sitter ved siden av meg på t-banen, eller han som jobber i kassa på den lokale bodegaen. Jeg er ganske sikker på at sidemannen på trikken i Oslo hadde syntes jeg var litt “spesiell” om jeg ønsket å slå av en prat. Hver gang jeg kommer hjem til Norge må jeg derfor minne meg selv på at det er andre sosiale ‘normer og regler’ som gjelder her.

Butikk on wheels? Ja, hvorfor ikke?

Vær den du er

I Norge finnes jo en ruvende jantelov, den må man ta hensyn til. Den loven ville sjokkert hver eneste amerikaner. Du skal ikke tro at du er noe? Hæ? Ukjent territorium. Selvfølgelig skal du det! Jeg har diskutert dette fenomenet med flere amerikanske venner (så vel som russefeiring og 17. mai – to ting som ikke kan forklares, kun oppleves), men ingen ser ut til å forstå hvordan i all verden man kan ha en sånn “lov”. Det er noe av det mest befriende ved å bo her – du kan være den du er og du har lov til å være flink og erkjenne at du faktisk er flink. Jeg har nok ikke kommet helt dit at jeg har et amerikansk tankesett og en amerikansk væremåte, men da jeg leste en artikkel her om dagen om typiske ting som irriterer New York-ere, merket jeg at jeg godt kunne plassert meg i samme kategori. Folk som går for sakte på fortauet for eksempel – ikke greit. Times Square – mareritt. Folk som fomler etter metrokortet rett foran inngangen – for heaven’s sake, step aside. 

Subway musketeers. 

Jeg føler meg hjemme i denne byen, men det er kanskje ikke så rart. Den finner plass til alt og alle, uansett hvem du er og hvor du kommer fra. Noen sa en gang at du føler deg like hjemme her etter fem minutter som etter fem år. Love at first sight, and what not. Derfor er det sjelden jeg har hjemlengsel. Og skulle den dukke opp så tar jeg meg en tur ned i Sjømannskirken, spiser litt grøt og vafler og skravler med de koselige ansatte og andre nordmenn. Jeg kan ikke annet enn å anbefale alle å oppleve New York. Og når du er her – husk å slå av en prat med sidemannen. Det er utrolig hvor gode samtaler som kommer ut av det. 

Venter tålmodig på bord til brunch. (Brunchkulturen er av høy viktighet her i New York). Foto: Eline Kjøl Berg

Hardtarbeidende construction workers.

Det kjedeligste med å bo i New York: Laundromat. (Det er ikke like romantisk som romantiske komedier skal ha det til).

Kontorrotte – noe jeg aldri trodde jeg skulle trives med, men nå er det motsatte bevist. Foto: Piper Parsley