Nytt språk, nytt studiemiljø og gratis utdanning. Hverdagen som tannlegestudent i Tyskland er utfordrende, men absolutt lærerik og gøy.  Denne artikkelen er fra 2015.

Tekst og foto: Peter Alstad Netland, tidligere landsleder i Tyskland og student ved Ludwig Maximilians Universitet i München.

Tanken om studier i Tyskland kom først etter videregående. Jeg hadde lenge visst hva jeg skulle studere – noe praktisk og hvor jeg kunne hjelpe folk som hadde plager, nemlig tannlege. Den ærlige sannheten er at jeg først ville studere i Oslo, hvor jeg er oppvokst – følge den trygge veien. Men jeg hadde ikke karakterene til det. Siden jeg har dysleksi ville jeg heller aldri klare å oppnå gode nok karakterer gjennom privatisteksamener. Da var det enklere å ta opp igjen tysken for å studere i Tyskland. Jeg vurderte selvfølgelig andre land hvor man kunne studere på engelsk, et langt enklere språk. Men jeg er vel noe gjerrig og ville ikke betale skolepenger. Dessuten hadde jeg allerede hadde en viss kjærlighet til Tyskland, et misforstått og glemt land.

Jeg fikk beskjed om opptaket til skolen etter å ha stått opp fra en nattevakt. Jeg måtte dra ned til München så fort som mulig, skoleåret hadde allerede begynt. Noe forvirret ble jeg kastet ned til mitt fremtidige studieland. Jeg kjente ikke en sjel i München. Etter at alt papirarbeid var ferdig kom jeg meg bort til skolen. Det var torsdag og studiet hadde startet på mandag. Tyskere ser vel heller ikke poenget med å sløse bort dager med å bli kjent med hverandre. De var godt i gang på labben.

Møte med nytt språk og kultur

For å kunne studere medisin, odontologi og de fleste fag, må man kunne vise til en godkjent bestått tyskprøve. Jeg hadde på papiret C2, det høyeste på skalaen, men ingen språkkurs kan forberede en på det som møtte meg – dialekter, tempo og slang. Jeg var på glattisen, jeg følte meg som en tiåring med en sokk i munnen og øresus. Jeg forstod lite og sa mindre. Tysk er for så vidt enkelt å lære, spesielt hvis man må prate det hver dag.
 For man må virkelig lære språket. Alle forelesninger, skolebøker og alle samtaler er på tysk. Jeg forsøkte i starten å prate litt engelsk, men oppdaget at det ikke holdt i lengden.

München, foto: Quan The Pooh Flickr

Man trenger som regel ett år for å lære tysk skikkelig, avhengig av hvor ofte man praktiserer språket. Jeg møtte en del Erasmus-studenter som var gira på å lære språket, men det var ikke alle som tok seg tid til å lære. I starten av et nytt liv i Tyskland er det lite behagelig å måtte formulere seg på et språk en føler seg utrygg på. Jeg tror alle gjør språklige feil i starten, som kan føre til pinlige øyeblikk. En gang, helt i begynnelsen av studiet, satt jeg i kantinen med flere klassekamerater. Både gutter og jenter. Kommende helg skulle det være en større fest og samtalen rundt bordet dreide seg om dette. Jeg spurte da venninnen over bordet om vi skulle ha vorspiel hjemme hos henne. Alle på rundt bordet brøt ut i full latter – alle utenom jenta, som virket pinlig berørt. Åpenbart hadde ordet vorspiel kun én betydning på tysk.

Går ikke rundt grøten

Tannlegestudiet i Tyskland er nok noe annerledes fra det man har i Norge, men det er også forskjeller innad i Tyskland. Jeg gikk på LMU (Ludwig Maximilians University) i München, et av Tysklands eliteuniversiteter. På LMU er de veldig opptatt av at nivået holdes oppe og at studenten alltid skal strebe etter å bli bedre. De første fem semestrene har man grunnleggende medisinske fag, mye laboratorium-arbeid og odontologiske fag.

Disse første årene kan være litt tøffe da lærere, professorer og assistenter forlanger mye og det man gjør er aldri godt nok. De fokuserer heller på hvor dårlig man har gjort det, enn hvor bra, og de er heller ikke redde for å si ifra om hvor skuffende arbeid du har gjort. Tyskere er vel kjent for å ikke gå rundt grøten. Men jeg tror man aldri blir helt vant til å høre «Vel, herr Netland, for å være ærlig ser det helt jævlig ut. Du bør starte på nytt». De er heller ikke interessert i dine meninger eller forklaringer. Det beste er å bare stå der og si takk. For konfrontasjon skaper større problemer enn hva det hjelper. Men man blir vant til det og ser at det ikke er noe personlig. De forsøker kun å motivere, samtidig som de holder på sine noe konservative verdier. Alle får høre det, også legene fra overlegene osv. Det er også en form for å vise hvem som er sjefen. Hvis man ikke får en kommentar tar man det som et kompliment.

Portrett av artikkelforfatter. Foto: Trine Solberg.

Etter de fem semestrene har man noe som heter Physikum, hvor man har muntlige prøver på alle fagene man har hatt frem til da. For tannlegestudenter er det også en praktisk prøve som varer en uke. Medisinstudentene har både en muntlig og en skriftlig del. Etter Physikum er man i den kliniske fasen av studiet. Man har pasienter, man får gå i hvitt, man blir kalt kollega av professorer og andre lærere, og atmosfæren er langt hyggeligere enn da man kun var student. Det beste med praksisen er at man har egne pasienter – det er kjempegøy! Man gjør det meste selv av forberedelser og behandling. Det man lærte i den pre-kliniske delen, som å lage protester og kroner, gjør man igjen i den kliniske delen. Men dette blir nå brukt i pasientens munn. Mye ansvar og forventninger, men også utrolig kult når pasienten er fornøyd. Alt blir selvfølgelig kontrollert av en lærer.

Aldri angret

Det er kanskje mange utfordringer med det å studere i utlandet – som språk og kulturelle forskjeller, men man vokser også veldig på å være ute. Mine studier i München har gjort meg til den jeg er i dag. Så selv om overlegen ga en demoraliserende tale andre skoledag om at hvis vi syntes dette var tøft så kunne vi hoppe av med en gang, for det kom til å bli verre, har jeg aldri angret på å studere i Tyskland, og godt øl har de også.




Bannerfoto: Vanlig skoledag som tannlegestudent ved Ludwig Maximilians University of Munich. Foto: Philip Gruber.