- Lite ante jeg, da vi hadde startet ANSA, at jeg på GF-middagen 60 år enere, skulle få hilse studentene i en så stor og effektiv organisasjon for utenlandsstudentene. Slik åpner ANSAs første president, Ragnar Evensen jr, bordtalen ved ANSAs 60. Generalforsamlingen 6. august i Oslo.

Tekst: Ragnar Evensen jr., ANSAs første formann / president

ANSA 60 år, bordtale den 6. august på GF-middagen den 6. august 2016:

Ærede forsamling, kjære jubilanter:
Lite ante jeg, da vi hadde startet ANSA, at jeg på GF-middagen 60 år enere, skulle få hilse studentene i en så stor og effektiv organisasjon for utenlandsstudentene. Men, til hvert 10-års jubileum henter de frem den første presidenten, eller formannen som vi beskjedent kalte oss, fra hornet på veggen. Det gir meg anledning til å møte stadig nye kull av utenlandsstudenter.

Jeg skal i kveld ikke gi dere noe historisk overblikk over starten for 60 år siden, dette er godt nok dokumentert bl.a. i jubilumsboken til 50-års jubileet. Men her gi dere noen glimt fra studentlivet for utenlands-studenten den gang, og trekke noen tråder til dagens situasjon. Altså noen ord om ANSA-studenten før og nå.

Når vi ser gamle filmer fra den tiden, virker det hele håpløst gammeldags. Men jeg kan forsikre dere om at vi følte at vi tok del i en moderne verden i stor utvikling. Vi som dro ut i den store verden i 50-årene hadde som barn og ungdom opplevd krig og okkupasjon, og var merket av det på godt og vondt. Vi levde i et spenningsfelt mellom voldsom optimisme i gjenoppbyggingsfasen hjemme i Norge, samtidig som den kalde krigen, med alle sine trusler, var en realitet, som nådde høydepunkt akkurat i disse årene.

Store deler av Europa lå i begynnelsen av 50-årene fortsatt i ruiner, men oppbyggingen var i gang. Og utrolig nok var mange av de kjente studiestedene i Tyskland og Østerrike allerede i full sving, og tok i inn store kontingenter norske studenter, som av og til kom direkte fra militærtjeneste som okkupasjonstropper i Tysklands-brigaden, til studier på tyske høyskoler og universitet.

I Sveits, dit jeg kom til ETH høsten 1952, var forholdene nær sagt eventyrlige. Fra knapphet og rasjonering, som fortsatt var ganske omfattende i Norge, bugnet Sveits av alle slag varer. Og langt ut i 50-årene var det gjeveste vi kunne ta med hjem på ferie, en boks hermetisk ananas, eller et stykke sveitserost. Og gikk hjemreisen gjennom Danmark var en dansk pølse et must.

På denne tiden var det også streng valuta-regulering, med kvote tilpasset studielandet. I Sveits fikk vi kjøpe SFR 450 hver måned, og med kurs 1,65 som sto fast alle de 7 årene jeg bodde i Sveits, ble dette ca. 740 norske kroner. Det skulle rekke til skolepenger, bolig, mat og fritid. Det var tider !!

I hjerte av Europa, riktignok med passkontroll på alle grenser, men med utstrakt frihet for reiser uten visum, opplevde vi en grad av frihet som var enorm. Vi jobbet ganske hardt, men vi nød tilværelsen og selvstendigheten ved å klare oss selv. En ting var imidlertid mangelvare; norske jenter. Dem var det få av blant de ca 2300 norske utestudentene på 50-tallet. Men det er noe som heldigvis er forandret til det bedre.

For dere er det vel slett ikke lett å tenke seg hvordan vi klarte oss uten mobiltelefon, Twitter, Facebook, Instagram eller blogging, men det gikk fint. Også uten TV, PC eller elektronisk kalkulator.

Vi ingeniørstudenter brukte regnestav til logaritme- og integralregning og ble flinke til å bruke kulepenn i notatblokken. På loftet til den tekniske høyskolen i Zürich bygget de Europas tredje elektroniske regnemaskinen, med så mange radiorør at vi nærmest måtte kle av oss i varmen, for å jobbe der inne. Maskinen klarte stor sett bare den store multiplikasjonstabell, og vi var stumme av beundring.

Kommunikasjonen med nyheter fra hjemlandet skjedd stor sett via en Kurer reiseradio, eller en mer sjelden avis på studenthjemmet. Vi ble innmarie flinke til å skrive brev, med eventyr til våre foreldre og kjærlighetsbrev til kjæresten. Adskillig mer romantisk en nåtidens rett-på-sak SMS, men så var det da også den tiden da «sex was dirty and the air was clean».

Telefon, dvs rikstelefon som måtte bestilles på telegrafstasjonen var kjempedyrt, og dessuten var det mangel på telefoner hjemme i Norge og svært mange hjem var uten telefon.    

Midt på 50-tallet var det allerede ca 30 % av alle norske studenter som studerte ute. Store grupper, i hovedsak på lærestedene i Tyskland, Østerrike, Sveits og Storbritannia, hadde organisert seg i lokale studentforeninger, som i hovedsak hadde sosiale formål. Man følte nok at utenlandsstudentene trengte et felles talerør for å fremme felles interesser ovenfor norske myndigheter, men hvem og hvordan skulle det problemet løses?

Lengst var man kommet i Tyskland, der en rekke av lokalforeningene fant samme i Nordische Akademische Verein in Deutschland NAVD, noe som ble et viktig utgangspunkt for det som videre skjedde.

Våren 1956 gjennomførte to representanter fra daværende Kirke- og Undervisningsdepartement KUD- og Statens Lånekasse, en Europaturnè for å besøke de norske studentgruppene. Og her ble tanken om en felles organisasjon for alle de norske studentene i utlandet lansert.  Alle så fordelen ved en slik løsning, men det hersket stor skepsis til muligheten for en gjennomføring.

Erkjennelsen av felles utfordringer vokste imidlertid raskt frem. På grunn av høye studieavgifter og lange, dyre reiser slet utenlandsstudentene med økonomien. Studielån og stipend var lite tilpasset studier i utlandet, og en bedre syketrygd sto høyt på ønskelisten, sammen med reisemoderasjoner.
Det var også uklar praksis med hensyn til godkjenning av utdannelse fra utlandet, da som nå. Og på velferdssiden var det ønske om bedre kontakt med hjemlandet, som tilgang til norske aviser.

Gnisten var tent, og ganske snart var arbeidet med å stable det som skulle bli ANSA i full gang.
I telegramstil skal her bare nevnes at det ble holdt flere forberedende møter i Tyskland og senere samme vår og sommer i Oslo, før den oppstartene generalkonferansen ble arrangert i Oslo den 3. og 4. september 1956, der utsendinger for 26 læresteder i utlandet representerte om lag 70 % av utestudentene.

Konferansen var sponset av det som den gang het Den Norske Ingeniørforening (nå Tekna) i deres lokaler, med Norsk Studentsamband som teknisk arrangør. Takket være gode forberedelser, en dyktig møteleder og intense drøftinger gjennom to dager, ble ANSA en realitet om kvelden den 4. september.

Da var en studentpolitisk kurs pekt ut, et arbeidsprogram og statutter fastlagt, økonomien planlagt og et interimstyre valgt, der jeg ble ANSAs første formann, som vi altså beskjedent kalte det den gangen.

Med helt blanke ark, uten medlemmer og uten noe apparat eller økonomi, hadde interimstyret til oppgave å stable en operativ organisasjon på bena i løpet av 6-8 uker før høstsemesteret startet på studiestedene i Europa. Planlagte sommerjobber gikk fløyten, og bokstavelig talt døgnkontinuerlig ble ANSA skapt, på et utlånt kontorrom hos Norsk Studentsamband. Etter en rask presentasjon hos Ingeniørforeningen, Lægeforeningen og Industriforbundet, fikk vi noen tusenlapper i tilskudd og en gammel skrivemaskin. Med bidrag fra departementet og en kassakreditt på hele 5000 kroner, snekret vi sammen et budsjett for ANSAs første driftsår på NOK 31.000, som var mange penger den gangen. Med ansettelse av en ung kontordame til kr. 700 pr. mnd, ble ANSA til, ikke minst ved hjelp av midlertidig ansatt generalsekretær på halvdags utlån fra KUD, med en lønn fra ANSA på hele 500 kroner pr måned.  Jo, det var tider …...   

Spennende og lærerikt for oss som fikk være med på begynnelsen, og til tider dramatisk i en brytningstid der forholdet til de politiske myndigheter og mellom studentorganisasjonene innbyrdes skapte en god del strid og problemer den første tiden, til systemet fant sin plass.

I tillegg opplevde vi denne høsten dramatiske tider i Europa, med oppstand i Ungarn som ble brutalt slått ned av russerne, og en kort krig i Egypt om kontroll med Suezkanalen. ANSA fikk jobb med å få frigitt norske studenter som ble arrestert etter å ha jobbet som grenseloser på Ungarsk-Østerikets grense. En Zürichstudent kom tilbake med kulehull i bilen. Selv hadde jeg møter med Norges ambassadør i Sveits, for å drøfte evakuering av studentene ved en eventuell storkonflikt.

Dette var altså rammebetingelser rundt ANSAs første virkeår, og selv om vi var optimistiske og pågående, som studenter heldigvis er, er det klart at forholdene ikke var optimale for en nystartet internasjonal studentorganisasjon, som på sin første pressekonferanse fikk oppslag om organisasjonen som hadde til formål å gjøre seg unødvendig. PGA flere studieplasser i Norge.

Og da hopper vi direkte over til den mer strømlinjeformede organisasjon ANSA har utviklet seg til. Som i dag favner mer enn 10.000 medlemmer spredd over hele verden på utallige læresteder. Og som er en verdig og god samspiller med myndigheter og andre studentorganisasjoner for å fremme utestudentenes spesielle saker.  Mye er ennå ugjort, og akutte problemer oppstår, som nå i sommer der situasjonen for norske medisinerstudenter i Polen er blitt en betent sak med hensyn til godkjenning her hjemme.

Men utestudenten selv, hun eller han, er fortsatt i en – stort sett – privilegert situasjon.
«Reis ut, studér, lær språk – og stå på til jobben er din!» er fortsatt et godt råd.

Og hele 23 000 norske studenter har akkurat nå fulgt dette rådet. Dere opplever verden ganske annerledes enn vi gjorde for 60 år siden. Men jeg er rimelig trygg på at dere har de samme følelsene av frihet og optimisme, selv i en verden som igjen er preget av noe som minner om en kald krig. For ikke å snakke om de varme krigene, i Midtøsten og med mellomrom i Afrika. I tillegg opplever dere utryggheten på internasjonale flyplasser, og møter trussel om terror som en realitet. Denne sommeren har sannelig ikke vært god, med skumle nyheter på løpende bånd.
Jeg tror derfor slett ikke at dere har enklere rammebetingelser, enn vi hadde for 60 år siden.  

Kommunikasjonene er imidlertid vesentlig enklere. Du kan skype med mor og far og kjæreste allesteds fra, du kan utveksle bilder og SMS og du kan – stor sett igjen – reise hvor du vil. Lånekassen er tilpasset problemene noe bedre enn tidligere, selv om studentene naturligvis aldri blir helt fornøyd med støtten hjemmefra.  Og du har ANSA som en solid organisasjon i ryggen, om noe skjer.

De kaller dere Dessertgenerasjonen, fordi så meget er lagt til rette for dere.

Men tro meg, det er bare noe tull. Det er min generasjon som er dessertgenerasjonen i Norge. Vi som opplevde å bli etterspurt allerede i studietiden, og kunne velge og vrake blant jobbene.  Selv jobbet jeg i Zürich etter studiene, og fikk jobb i New York, men reiste allikevel hjem da vi fikk baby ganske raskt, og man reiste ikke verden rundt med baby i de dager.

Dere møter beinhard konkurranse om jobbene, sågar fra roboter, men ikke la dere skremme.
Ikke velg spesialisering ut fra dagens arbeidsmarked. Husk at det som er viktig i studiet er å lære å tilegne seg kunnskap på en effektiv måte. Det vil si å lære hvordan man lærer.  

Dere er kjempeheldige som utestudenter, og får en verdifull erfaring fra andre forhold og kulturer, som – ved siden av minst ett ekstra språk – gir dere mange fortrinn i en stadig mer globalisert verden. Bruk den fenomenale mulighetene dere har fått, for alt den er verdt! Husk at ditt viktigste nettverket for livet bygger du i studietiden. Sørg også for å delta i aktiviteter utenom selv studiet, slik som tillitsverv i ANSA. 

Men, det er fortsatt vi gamle som er dessertgenerasjonen. Jobbene sto åpne, og vi bygget et nytt Norge.  Vi slet riktignok med kald krig og med Gerhardsen, men innser i ettertid at kanoniseringen av ham var fortjent. Alt gikk oppover og utviklingen var formidabel. Vi opplevde TV og månelanding som store begivenheter, og etter hvert alle de teknologiske nyvinningene som preger vår hverdag i dag. Vi fikk delta i begynnelsen på det som ble oljealderen og skapte en ufattelig rikdom for folk og land.

Jo, VI er dessertgenerasjonen, og så er spørsmålet, hva etterlater vi til dere ?
En kaotisk verden med miljøproblemer, overbefolkning, konflikter, ufred og Brexit, - og jeg vet ikke hva av elendighet. Snart mangler det bare at Trump blir valgt til president i USA.

Men heldigvis er det fortsatt mange som tar til vettet og som registrerer at verden alltid har klart å takle problemer og utfordringer, for å skape utvikling. Jeg underslår ikke dagens problemer, ikke minst på miljøsiden, men er gammel nok til å vite at teknologi og naturlig utvikling vil hjelpe oss til å finne løsninger, selv om tiden begynner å bli knapp.

Menneskene er ikke snille mot hverandre. Erobrings- og religionskriger har preget hele menneskehetens utvikling, men kommunikasjon og moderne teknologi kan hjelpe oss til å dempe den negative utviklingen, dersom vi bare vil.

Og det er her dere kommer inn i bildet. Dere skal – med utgangspunkt i deres internasjonale utdannelse -  bringe verden videre og utvikle et samfunn som bedre kan takle problemene. Smarte hjerner med god utdanning – slike som dere – vil finne nye løsninger på gamle problemer. Heldigvis har ungdommen alltid vært optimister, og slik må det være! Det vi kaller problemer kaller dere muligheter, enten dere blir ingeniører, leger, økonomer eller samfunnsvitere.
Hvilket fag du har på studiet, er ikke alltid så viktig. Vesentlig er det å lære hvordan du finner frem til info og hvordan du angriper en problemstilling.

Mange gamle – som meg – sier at de gjerne skulle vært ung igjen. Ikke jeg! Jeg misunner dere ikke mulighetene og fremtid. Men jeg er grenseløs nysgjerrig og skulle gjerne vite hva dere har oppnådd om 10-20-30 år. Da har dere nådd middagshøyden som det heter, og har forhåpentligvis bidratt til å bygge dette fantastiske landet vårt ennå bedre og sterkere for alle som bor her. Nettopp i kraft av de erfaringer dere henter fra studier i utlandet, blir dere viktige medspillere i utviklingen.

I 2046, når ANSA feirer sitt 90-års jubileum,  er vi nok en virkelig multinasjonal del av Europa,  forhåpentligvis fortsatt som en helnorsk nasjonalstat! Men kanskje har tanken om Europas forenede stater vunnet frem, i erkjennelse av at dette er et nødvendig fredsprosjekt, som skal hindre krig mellom ulike folkeslag. EU har så åpenbart ikke funnet sin endelig form.                                       

Kanskje må vi i fremtiden akseptere en mer overnasjonal styring av økonomi, handel og forsvar, for å unngå at nasjonalistiske og snevre populistiske grensesettinger igjen skaper grunnlag for splid og ufred, med ulykkelige følger.

Disse «Kanskje-ene» - og mange flere - må dere ta stilling til, og finne svarene på. Men samtidig blir det viktig å beholde vårt særpreg som nasjon og folk. Med store innvandrergrupper integrert, må vi skape et fellesskap bygget på norsk tradisjon og tenkemåte, og dette blir ingen enkel oppgave. Men, en oppgave dere må være med på å løse. Og som dere har alle forutsetninger til å klare, med den bakgrunn og utdannelse dere nå får som utenlandsstudent.    

Fortsatt er det derfor all mulig grunn til å si til dere:
Stå på – gjør en innsats,  bruk deg selv – og lykke til!

 

Ragnar Evensen jr.
sivilingeniør (bygg) fra ETH i 1957

ANSAs første formann / president

 

Foto, fra venstre: ANSAs nåværende president Ole Kristian Bratset, Ragnar Evensen jr. og Jakob Aure (President 2015-2016).

Foto: Ragnhild Utne.