For oss nordmenn er det få dager som betyr like mye som 17. mai. Bunaden forener oss mer enn oppdrettslaks, minusgrader og elg til sammen, og kroneisen er mer samlende enn juleribba, vaffelplata og leverposteien. Det finnes nok få folkeslag som like ivrig setter i seg så mange tarmer stappet med ymse (kjøtt)innhold og krydder, pakket inn i lomper og brød og toppet med ketchup og sennep i løpet av en dag, som det vi nordmenn gjør på 17. mai. Eller som like gledelig hopper rundt i strisekker og spring(er)(ja, æ e trønder æ sjø) rundt og prøver å balansere en potet på en skje, for å få en svært liten, ja ganske så ubetydelig premie, iført dress og/eller bunad. Nei, en 17. mai uten tapre forsøk på å nå de høye tonene på ”ja, vi elsker”, cavasøl på slipset og gnagsår etter ett litt for langt tog er liksom ikke det samme. Derfor var det jammen bra at vi i styret i ANSA Spania tok tak.
”Barcelona, baby where it don’t snow” “synger” Vinni og gutta så fint. Selv om dette den 8. mars viste seg og være en sannhet ikke helt uten modifikasjoner, hadde de lokale værgudene faktisk husket at Barcelona er Spania, Spania er syden og syden er varmt. De imøtekom hele landsstyrets mange desperate aftenbønner de siste ukene før det braket løs, og gav oss flott vær og lite vind, billig cava og kjekke norske gutter(det er kun jenter i landsstyret i ANSA Spania…).
Den første offisielle posten på programmet var felles middag søndag 16. mai på en flott restaurant 200 meter fra Plaza Catalunya. 16. mai er jo som kjent en festdag i Norge, både i ordets rette forstand(med full serierunde i tippeligaen er det som ihugga Rosenborger alltid fest), men også med tanke på russens siste krumspring og nasjonal fylledag. Spania ville ikke være noe dårligere så de hadde lagt siste La Liga-runde og utdeling av campeons-tittelen til 16. mai. Og ja, jeg vet at det på godt castellano egentlig skrives ”campeones”, men forholdene tatt i betraktning blir vel det katalanske ”campeons” mer passende. Barça lå godt an til å ro i land tittelen, og mange av oss møttes på George Payne Irish Bar for å se Messi leke med musene og Pedro danse på bordet. Pedrito og alle de andre blaugranas innfridde, og undertegnede kunne gå med hodet høyt hevet og på ANSA-middag iført det fineste hun hadde – en vertikalstripet t-skjorte med ”world champions”-merke strategisk plassert mellom puppene og nr 10 og MESSI(as) på ryggen. Kleskoden var jo tross alt ”pent”. Vi var vel en 50 stykker til bords under middagen, og stemninga steg raskt. Etter en fantastisk forrett med alt det vi elsker fra det spanske kjøkkenet, croquetas, pan con tomate, jamón, så var det tid for første tale. Etter noen turer på do, litt rolig pusting ut og inn og litt opp-backing fra nære venner tok undertegnede mot til seg, og kjørte på. Barçatrøya var jo ikke tatt på kun grunnet campeons-tittelen, men også for generelt å hedre gutta, og skåler ble delt ut i hytt og gevær, som vi så fint sier det på Melhus. Etter hovedretten var det tid for damenes tale, ett kapittel for seg selv.. Vi i styret hadde tilbydd flere herremenn det ærefulle oppdraget med å hedre jentene, men det viste seg nok en gang at pupper overvinner baller, og at gutsen er størst i det fødende kjønn. Overraskelsen var stor da undertegnede på nytt reiste seg da landsleder klirret i glasset, denne gang for å holde damenes tale… Damenes tale, holdt av en... dame? Trenger jeg å si mer? Neeeei, tro’kke det… Bedre damenes tale skal man dog lete lenge etter.. Middagen fortsatte utover kvelden, og stemningen var meget bra. Etter middagen var det få som hadde planer om å legge seg. Hele byen sto jo på hodet etter seriegullet og noen av oss tok turen om Plaza Catalunya for å ”teste stemningen”. Fiasko. Vi rømte fort ” innomhus”. I gatene var det full texas. Folk ramponerte og tente på søppelkasser og feiret på mange snedige måter. Politiet var like ille og svart med å avfyre ”ild” – gummikuler. Plutselig kom en stor folkemasse løpende mot oss, med bevæpnet politi hakk i hel. Nei, da var det tryggere inne på George Payne. Redaktør og styremedlem Ane sang karaoke og imponerte med vakker stemme og stor sjarm, selv om vi strengt tatt visste hun var sjarmerende fra før. Etter noen timer på George Payne gikk turen hjem til sine respektive senger og en liten blund på øyet. Det var jo tross alt dagen før dagen, og kombinasjonen vett i skallen og mangel på isbjørnskinn og admiral Von Schneijder gjorde at vi passet på ikke å utkonkurrere Hovmesteren og hans kjente krumspring.
Tradisjon tro møttes vi i El Jardí, like ved Las Ramblas og La Boqueria til frokost og cava 17. mai. Værgudene var virkelig på vår side og med så flotte omgivelser og så fantastisk mange vakre norske gutter måtte det jo bare bli en strålende dag. For en gjeng norske studenter litt for langt borte fra pappas ”heimbaka-brød”, mors flatbrød og bestefars nyfiskede laks, smakte nok frokosten ekstremt godt. Maten forsvant i allefall fort, da den først ble satt på bordet. Laks, dog helt sikkert oppdrettsfisk, eggerøre, reker, ost og skinke(ja, og da snakker vi selvfølgelig om jamón-skinke) ble stappet innpå, og man kan nok med sikkerhet si at det i gjennomsnitt ble ”gått” i allefall tre runder for å fylle på fatet per person. Undertegnede spiste hvertfall nok for fire personer, noe som ikke hadde noe å si – antrekket var jo ikke kroppsnært(og kort) i det heeeeele tatt… Landsleder Kristiane holdt en fantastisk 17. maitale om Wergeland og eggedosis og alt det som hører en ekte 17. maitale med, før det ble storslått synging av ulike vakre norske nasjonalsanger, både den ”ekte”, og de mer folkelige, som ”Norge i rødt, hvitt og blått” og ”Vi ere en nasjon vi med”. Etter noen timer i El Jardí med cava, mojitos, kos og nye vennskap, sladring og flittig bruk av kameraer og det som ellers må til for å forevige slike øyeblikk, tok vi bena fatt og begynte på det som 17. mai virkelig handler om – TOG. De grønne trærne på Ramblaen gjorde det hele litt mer hjemmekoselig, strupene ble rensket og alle de fantastiske sangene ble nok en gang framført akkompagnert av x antall ”hurra”-er og skrale forsøk på å gå i takt til stor jubel fra spanjoler, tyskere , kinesere og det som ellers fyller Ramblaen en flott maidag. Sjelden har nok ett 17. maitog vært SÅ samlende. For så å bli splittet. Da vi kom til Plaza Catalunya delte vi oss litt opp. Noen ville fortsette toget oppover til Plaza Ddel Sol, der neste post sto på programmet. Andre, late sjeler, tok metroen. Eller taxi. Etter halvannen times tid, da alle fotgjengerne hadde funnet fram etter diverse dopauser, ispauser og ølkjøp, var vi igjen samlet på Plaza del Sol. Der ble det mandarinløp(i mangel på poteter), sekkeløp, quiz(det beste laget vant, såklart) og påfyll i glasset. Da sola begynte å gå ned bak de høye bygningene, regningene var betalt og klokka for lengst hadde passert norsk middagstid, dro folk litt hvert til sitt for påfyll av litt fastere føde. Noen dro for å teste ut Barcelonas desidert beste hamburgere på Pim Pam(et absolutt must under et weekend-opphold i Barcelona), noen dro og grillet, mens andre stakk innom en restaurant nær Plaza Catalunya der foretten var på størrelse med en dobbel hovedrett, og all maten nærmest tok knekken på oss. Etterpå tok vi alle, noen litt i det metteste laget, turen til Summum for drinker, allsang, sladder, nye bekjentskaper og dansing. Her var også våre internasjonale venner invitert, og de bidro med hæla i tapeten og tenna i taket. Mang en slagplan ble lagt, norsk godmusikk dundret ut over høyttalerne og gutta kastet dressjakkene. Da lyset ble tent på Summum, dro mange hjem, vi hadde jo tross alt vært godt våken + siden 9-10tida på morgenen, mens den virkelige harde kjernen dro videre til utested nr 2, City Hall, hvor vi virkelig erobret dansegulvet. Dette kan jo ha noe å gjøre med at dansegulvet fra ikke akkurat var ”packed”, men vi hadde det utrolig gøy mens vi danset ut i de sene nattetimer. 17. mai 2010. Den dagen da ANSA Spania satte Barcelona på hodet, og melkesjokoladegutten Pål beholdt lusekofta på og var konge på dansegulvet med ryggsekk og norsk flagg.
På vegne av styret i ANSA Spania vil jeg takke alle og enhver som deltok, de cirka 45 som møtte opp til middag 16. mai og de nærmere 60 som deltok på frokost og fullt opplegg 17. mai. Jeg tror nok vi alle er enige i at det rett og slett ble TIDENES 17. maifeiring.
Ps. Vil gi en ekstra takk til de to styrejentene som hadde fikset og planlagt feiringa – Anna og Nena, flinkere jenter skal en lete lenge etter, og bedre dag skal en også lete lenge etter. Retter også en spesiell takk til Henning K, både for kjøp av shot til alle under middagen den 16., men ikke minst for Åge, DDE og The Kids på spillelista til festen den 17. mai. Bra noen har forstått hvilken type musikk som faktisk får folket til å danse på bordene….
Mvh Marit Melhuus
Webansvarlig, ANSA Spania