Sist oppdatert i 2010 av Andreas Østhagen.
London School of Economics and Political Science (LSE) ble grunnlagt i 1894 som et lite spesialuniversitet midt i hjertet av London, med det ønske om å kunne tilby et annet syn på samfunnsvitenskap enn det dominerende paradigmet som på den tiden kom fra USA og de store universitetene der. Dette vil mange si at LSE har oppnådd og ivaretatt, ved å fokusere på en helhetlig samfunnstilnærming til alle fag tilbudt, i alt fra økonomi til psykologi eller informasjonssystemer. I dag er skolen regnet som en av de beste i verden, sammen med de store som Harvard, Oxford, eller UC Berkeley. Forskjellen ligger i at LSE har valgt å fokusere seg på et lite knippe studieretninger hvor særlig de 1-årige mastergradene (MSc) er spesialisert kompetanse innen et større samfunnsvitenskapelig fagfelt.
Målt i antall tidligere Nobel pris vinnere eller medlemmer av ulike statskabinetter (for eksempel i Norge eller i den sittende Obama-administrasjonen) er LSE overrepresentert i forhold til den beskjedne mengden studenter ved skolen. Av ca 9000 studenter er nesten 5000 på masternivå, noe som er relativt uvanlig på andre universiteter hvor andelen av bachelor/undergraduate ofte er 2-3 ganger større enn masternivå. Dette gjør at man konstant er i kontakt med mennesker fra hele verden som studerer på et svært høyt nivå, slik at det aldri mangler på verken erfaringer, meninger eller kunnskap. Særlig den internasjonale karakteren til LSE er verdt å trekke frem som et av de viktigste aspektene, ettersom de færreste studentene er fra Storbritannia. Mennesker fra India, Colombia, Aserbajdsjan, Frankrike og Kina gjør at man føler seg mer internasjonal enn britisk, noe som kanskje kan være positivt.
Når det kommer til nivået på studiene og de medfølgende arbeidskravene følger de LSEs målsetning om å være en eliteskole. Man blir pushet og stilt ekstreme krav til, sammenlignet med det å studere på norske universiteter. Mengden bøker og artikler som skal leses, antallet obligatoriske innleveringer og et kontinuerlig krav til ikke bare oppmøte på seminarer men også aktiv deltakelse gjør at skolen er i hovedfokus hele tiden. Men samtidig så omgir man seg med likesinnede mennesker som i hvert fall er like arbeidsomme, om ikke mer, kombinert med at verdens mest anerkjente professorer og akademikere ikke bare holder forelesningene men også leder seminarene dine. Det ligger en verdi i at din daglige seminarleder som du er på fornavn med også er den samme professoren som står bak et av de dominerende paradigmene i din fagretning. Forelesningene varierer naturlig nok i kvalitet med foreleseren, men særlig fokuset på seminar og utbyttet man får av aktive diskusjoner på engelsk med mennesker fra hele verden ledet av akademikere i verdensklasse er verdt mye av de stive skolepengene i seg selv. I hvert fall har vi i Norge, som et av ytterst få land i verden, en fantastisk støtteordning fra Lånekassen når det kommer til de ekstra skolepengene ved LSE. Dermed vil det si at du ender opp med å betale det samme om du studerer i Glasgow, Exeter eller ved LSE, men LSE er forbundet med atskillig mer prestisje.
Når det kommer til London trengs det vel ikke mye med introduksjon. Skolen ligger midt i hjertet av byen, så du er konstant omringet av businessmenn, sushi-barer og puber. London er betegnet som en mer heterogen by enn Paris, Amsterdam eller Berlin, og det vises i det ekstreme mangfoldet av restauranter, mennesker og opplevelser. Dermed blir det en evig balansegang mellom kravene fra skolen og mulighetene i byen. Men det kan vel neppe sies å være noe negativt. Søknadsprosessen er noe tidkrevende for å komme inn, men legg vekt på de akademiske referansebrevene og det personlige brevet. Karakterkravet er B i snitt på hele vitenmålet, men det som skiller deg ut er velskrevete referanser og 2-3 sider hvor du prosjekterer oppriktig motivasjon og interesse. Og så hjelper det at nordmenn betaler mer enn de fleste andre europeere i skolepenger ettersom vi er utenfor EU. Så dermed er det bare å søke, det er virkelig verdt bryet!