Etter tre år som henholdsvis kontaktperson, informasjonsansvarlig og landsleder i ANSA UK-styret, er det ingen tvil om hvilket ANSA-land som hører mitt hjerte til.
Tilfeldigheter
Tilfeldigheter kan avgjøre mye her i livet, og mitt liv er intet unntak. Jeg skulle til Bergen og bli advokat – men en fantastisk lærer på videregående inspirerte til økonomistudier. En inspirerende rådgiver til studier i England. Jeg visste knapt hva ANSA UK var, og meldte meg tilfeldigvis på ANSA UKs Landsmøte, ”en gratishelg i Birmingham” – og landsstyre overbeviste meg til verv i styret. Og min aller første venn i England skulle vise seg å være fra Guatemala; en tilfeldighet som ikke bare har ført til et godt vennskap, men som også har endret liv. Tilfeldig, sier jeg. Skjebnen, vil kanskje andre kalle det?
Kontrastfylt
Sommeren 2007 dro jeg sammen med to franske venner av meg for å besøke Luis i Guatemala. Min første tur utenfor Europas grenser. Vi visste jo på mange måter at Luis måtte være det man kaller ”rik” for å kunne studere i England ettersom de ikke har noe i nærheten av Lånekassen. Men vi ble mer enn overrasket over hvilken rikdom som møtte oss; et palass av et hus med oversikt over hele Guatemala City; syv bad og innendørs basketballbane og svømmebasseng. Her tok dem i tillegg med seg bodyguarder på byen! Til tross for den overdådige rikdommen vi omga oss med, var fattigdommen rundt oss enda mer overveldende. Det første som slo meg var at jeg ønsket å bli kjent med denne siden av landet, de som utgjorde majoriteten. Deres fargerike og spennende Mayakultur på bygda var noe som interesserte meg – mer enn de fasjonable utestedene og amerikaniserte kjøpesentrene i hovedstaden.
Utallige muligheter
Med bachelorgraden i boks sommeren 2009, reiste jeg tilbake til Guatemala. Denne gang ville jeg utforske landet på egenhånd, lære meg spansk og jobbe som frivillig. Jeg satt mang en eksamenstid og trålte nettet rundt for ulike steder jeg kunne jobbe. Jeg sjekket norske og engelske organisasjoner som drev med ”utveksling” til ulike barnehjem o.l. – men jeg ble irritert over hvor mye man måtte betale organisasjonene for å jobbe. Jeg visste jo at pengene ikke gikk til barnehjemmet selv! Jeg fant derfor kun en billig flybillett fra London, og fant en tilfeldig spanskskole som jeg sendte mail til. De ordnet med vertsfamilie. Sted å jobbe tenkte jeg jeg ville finne når jeg kom ned. Og akkurat som jeg trodde så var det utallige steder hvor behovet for frivillige var stort – og selvfølgelig skulle det ikke mangle på tilbud i et tredje verdens land som Guatemala. Problemet ble bare å velge mellom ”der behovet var størst”…! To måneder fløy. Og jeg hadde ikke fått nok da heller.
Mer enn bare frivillighet
Vel tilbake i Norge august 2009 bestilte jeg ny billett. I januar ville jeg tilbake. Denne gang ville jeg gjøre noe mer enn å bare jobbe. Jeg tenkte på de stakkars barna som alltid må forholde seg til nye frivillige hele tiden; knytter bånd, så drar dem. Det måtte gå an å gjøre noe mer enn å bare ”mette sin egen samvittighet”, tenkte jeg. Jeg begynte på master i Stavanger, og høsten gikk. Desember nærmet seg, turen nærmet seg. Jeg gikk i lokalbanken, og opprettet en konto øremerket ”Veldedighet”. Hvor mye satser du på at du får inn? spurte banken interessert. Max 2000, svarte jeg. Venner og familie gir en 50-lapp hver – det rekker jo langt i det som er Mellom-Amerikas billigste land å leve i det!
Mange bekker små
Jeg opprettet en facebookgruppe samme kveld for å spre ordet. Og 2000 kroner var ikke engang nær en underdrivelse. I løpet av første døgnet var det kommet inn nærmere 5000 kroner. Og de tre ukene neste ukene, over 70 000 kroner. Givergleden var enorm. Potensialet stort. Mye større enn jeg hadde forventet.
Idas Hjelpefond
Dette ble opptakten til Idas Hjelpefond. En enkel facebookgruppe, og mange enkeltpersoner som engasjerte seg i barna fra Guatemala. Og turen ga mersmak; en klinikk for underernærte babyer fikk mat, medisiner, melk, bleier, klær, leker, myggnetting på dører og vinduer, hvitevarer, og operasjoner til små barn. Dersom det var ”så enkelt” å samle inn penger jeg kunne ta med til Guatemala, tenkte jeg det var lurt å få dette inn i ordnede forhold. Idas Hjelpefond ble til i mars 2010.
Fremtiden for Idas Hjelpefond
I oktober dro jeg tilbake for å følge opp barna jeg hadde hjulpet i januar, og for å bidra mer. Vi bygget hus til en hjemløs familie på 10, vi sponset operasjoner til flere barn og organiserte aktivitetsdag for seksuelt misbrukte jenter. Etter hvert som Idas Hjelpefond vokser er målet å holde fokus på operasjoner spesielt, ettersom dette naturlig nok ikke er noe en vanskeligstilt familie verken har råd til eller kan prioritere. Jeg har også en drøm om langsiktige prosjekter knyttet til spesielt utdanning; over 50% av barna som starter 1. klasse fullfører ikke engang 5.klasse.
Hvorfor gidder jeg?
Hvorfor vier jeg så mye av tiden min til dette her, undres kanskje mange. Har jeg ikke nok med jobb, studier og reising fra før? Saken er den at har man først sett hvor utrolig lite (jeg kan ikke minimisere det nok!) som skal til for å endre et helt liv til et lite barn, så kan man ikke bare trekke seg fra å fortsette. Det er ubeskrivelig å se hvilken forskjell enkeltpersoner og ”små midler” kan uttrette for de som trenger det mest. Nå flytter jeg til New York om en uke for å studere ny master i internasjonal utvikling med fokus på menneskerettigheter og utdanning, men vil fortsette å dra til Guatemala minst en gang i året. Planen er å gjøre ferdig studiene, og deretter se på hvilke muligheter som finnes for Idas Hjelpefond i fremtiden, kanskje er det noe jeg kan leve av på fulltid? – det er i alle fall drømmen!